«Er du i tvil, stem nei, het engang et slagord i en nasjonal strid. Mange syntes det hørtes fornuftig ut». Dette skriver Matz Sandman i et innlegg i Kommunal rapport (2014). I sammenslåingsforsøket i Valdres i 2004 var «stor usikkerhet om konsekvensene av sammenslåing» et viktig NEI-argument blant innbyggerne (Bolkesjø & Brandtzæg, 2005). Det er ikke utypisk.
Frasen «vi vet hva vi har, men ikke hva vi får» går igjen i rapporter, utsagn og andre diskusjoner der skepsis til kommunesammenslåing blir beskrevet. Denne argumentasjonen er ikke begrenset til kommunesammenslåinger. Dette er en illustrasjon av at vi foretrekker status quo. Handler denne preferansen om fornuft eller følelser? Eller kanskje om fornuftige følelser?
Hvorfor er det slik?
Det er ikke overraskende at folk foretrekker tingenes tilstand, spesielt om utfallet av en endring er usikkert. Men har du tenkt over hvorfor det er slik?
Se på tabellen nedenfor (Johnson og Goldstein, 2003). Dette er andel av befolkningen som er villige til å donere sine organer etter sin død1. Her er det voldsomme forskjeller mellom relativt like land. Danmark og Sverige er for eksempel land som vi anser som meget like. Men mens nesten 86 % av Sveriges befolkning er med i donorregisteret er kun 4 % av Danmarks befolkning det. Hvorfor denne store forskjellen? Forskjellen mellom landene er hvordan registrene fungerer. I Danmark er ordningen slik at må registrere seg om man ønsker å bli donor (opt-in), mens i Sverige må man registrere at man ikke vil være donor (opt out).
Betyr det at danskene bryr seg så lite om et så viktig spørsmål at de ikke gidder å registrere seg? Nei, det er ikke mangel på evne til å bry seg dette dreier seg om. Den store forskjellen illustrerer preferansen for status quo – eller hvordan det er nå. Det dreier seg nettopp om at dette er et så viktig og emosjonelt spørsmål at det letteste å la være å ta et aktivt valg, men heller la tingene være som de er. Vi vet ikke hva vi skal gjøre, derfor velger vi «default» – det som oppleves som standardvalget.
Logikken er følgende: Status quo er referansepunktet. En hver endring fra referansepunktet oppfattes som et tap. En preferanse for status quo er selvfølgelig rett og rasjonelt når status quo er det beste alternativet.
Denne preferansen påvirker våre beslutninger i en rekke andre situasjoner også. Det handler blant annet om å unngå anger. Følelsen av anger er sterk og noe vi opplever som svært ubehagelig. Eksperimenter har vist at vi føler sterkere anger etter valg som har endret status quo, enn når man har holdt seg til status quo (Inman & Zeelenberg, 2002). Altså kan vi angre mer på ting vi har gjort enn ting vi ikke har gjort2.
Dette kan vi se igjen i kommunesammenslåinger. Dette er et komplisert spørsmål og vi vet ikke helt hva konsekvensene av en sammenslåing vil bli. Da er det lettere å foretrekke kommunen slik den er. Grunnen til dette er noe som kalles «tapsaversjon».
Tapsaversjon
Hvis du måtte velge: ville du heller få 100 kroner i rabatt på en tjeneste, eller å unngå 100 kroner i gebyr på samme tjeneste? Tenk litt på det og bestem deg før du leser videre…sikker? La meg gjette: du foretrekker å unngå 100 kroner i gebyr? Logisk sett skulle det ikke vært forskjell i hvordan folk svarer her – begge alternativene skulle vært like attraktive. 100 kroner er 100 kroner uansett det blir tilbudt som en gave eller fravær av gebyr.
Det som derimot som regel skjer, er at de fleste svarer at de vil heller unngå gebyret. Hva forteller dette oss? Jo, kort sagt: Vi mennesker føler tap mye sterkere enn tilsvarende gevinst. Hvis jeg for eksempel vinner 100 kroner og blir spurt hvor godt det føles på en skala fra 1-10, svarer jeg 5. Hvis jeg taper 100 kroner og blir spurt om hvor fælt det føles svarer jeg 8.
Dette fenomenet kalles tapsaversjon (Kahneman og Tversky, 1984). Eksempelet ovenfor er kun en promille av det empiriske bevisgrunnlaget som finnes på effekten. Tapsaversjon er en av flere fenomen i prospektteori, som er et viktig bidrag til beskrivende økonomi. Grunnleggeren av prospektteori, psykologien Daniel Kahneman, vant i 2002 nobelprisen i økonomi for sitt arbeid. Denne kunnskapen har følger for hvilke argumenter som påvirker oss mest.
Tapsargumenter slår hardere enn vinningsargumenter
I prosesser i forkant av kommunesammenslåing(sforsøk) er det både argumenter for at kommunene vinner noe på sammenslåing og for at de kan tape noe på det. Vinningsargumentene kan gå ut på effektivisering og bedre og mer robuste fagmiljøer. Tapsargumentene kan være tap av påvirkningskraft og at utvikling av eget sted forsvinner. I tillegg kan kommuner ha fordeler som eierskap til kraftselskap, og jakt- og viltrettigheter som man frykter man vil tape eller få mindre utbytte av ved en sammenslåing. En potensiell partner kan ha større gjeld, som man nødig vil være med å dele. Dette er reelle tapsperspektiv som best takles ved åpenhet og klargjøring tidlig i prosessen – man må vite hva man går til før man bestemmer seg. Men, det er som sagt vanskelig å vite hva konsekvensene vil være over tid.
Et annet spørsmål er om tapsargumenter i seg selv er sterkere enn vinningsargumenter. Med utgangspunkt i fenomenet tapsaversjon introduserer vi følgende hypotese: Tapsbeskrivelser slår hardere enn vinningsbeskrivelser – uansett innhold.
Fra folkeavstemminger ser vi at valgdeltagelsen er lavere i kommuner som sier ja enn de som ikke gjør det. I følge Brandtzæg (2014) indikerer det at disse mener at spørsmålet er mindre viktig. Ja-kommunene er oftest de som ligger an til å få kommunesenteret i en ny storkommune. Det synes derfor at muligheten til å miste noe (kommunesenter) mobiliserer mer enn det å få noe (kommunesenter i en storkommune).
Videre har undersøkelser vist at det er en klar sammenheng mellom høyt engasjement og motstand til sammenslåing (Frisvoll og Almås, 2004). Det virker dermed som om potensialet for å miste noe mobiliserer.
En tredje type argument dreier seg om hva man kan tape på å ikke slå seg sammen. Hvis vi ser på sammenslåingene mellom Ølen og Vindafjord eller Ramnes og Våle, var en del av motivasjonen for sammenslåing at de sto sterkere sammen mot den store by-naboen (Haugesund og Tønsberg), enn de ville gjort hver for seg. Dermed kunne de ha mistet noe ved ikke å slå seg sammen. De to tilsynelatende like argumentene nedenfor har forskjellig påvirkningskraft:
- Om vår kommune A slår seg sammen med kommune B kan vi få X.
- Om vår kommune A ikke slår seg sammen med kommune B kan vi å tape X.
Fra kunnskapen om tapsaversjon vet vi at det siste argumentet er mer overbevisende. Frykt for å tape påvirker oss mer.
Opplevd trussel
Tapsaversjon bygger på at vi har et referansepunkt, for eksempel kommunen slik den er i dag, og at en hver endring av referansepunktet oppleves som et tap. Hvis referansepunktet i tillegg oppleves som svært godt, er det potensielle tapet desto verre. Innbyggerundersøkelsen gjennomført av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi, 2013) viser at folk er generelt sett godt fornøyd med å bo og leve i egen kommune. En hver endring av kommunen, som er viktig for folk, kan dermed kjennes truende – som et potensielt tap.
Videre skiller de aller minste kommunene seg ut. De aller minste kommunene rapporterer størst tilfredshet med en del viktige kommunale tjenester. Denne forskjellen forklares av andre faktorer enn selve kommunestørrelsen, som blant annet kommunens inntekter3, men de de skiller seg altså ut (Difi, 2013). Det er også de minste kommunene som har også sterkest tilhørighet til kommunen – og er mest skeptiske til å slå seg sammen med andre (Frisvoll og Almås, 2004; Storstad, 2013).
Dermed kan kommunestørrelse bli en faktor for opplevd trussel. Vår tendens til å vektlegge unngåelse av tap fører til at vi foretrekker status quo. Unntaket er om de positive konsekvensene veier opp for de negative – ved å være mye, mye bedre.
Om dette er fornuft, følelser eller fornuftige følelser lar jeg være opp til deg å avgjøre. Men vit at ikke alle beslutninger vi gjør er 100 % bevisste. Den påstanden strider mot vår oppfatning av oss selv som rasjonelle beslutningstakere, i førersetet for alle våre vurderinger.
Forresten – når skiftet du bank sist?
Bolkesjø, T. og Brandtzæg, B. A. (2005). Den vanskelige dialogen. Om innbyggerhøring og evaluering av forsøket på kommunesammenslutning i Valdres i 2004. Telemarksforsking – Bø: Rapport nr. 224/2005.
Brandtzæg, B. A. (2014). Kommunesammenslåing og regional utvikling: Betydning av identitet og tilhørighet. Telemarksforskning – Bø: Notat nr. 29/2014
Direktoratet for forvaltning og IKT. Innbyggerundersøkelsen 2013. Hva mener innbyggerne? Rapport 2013:6
Frisvoll, Svein og Reidar Almås (2004): Kommunestruktur mellom fornuft og følelser. Betydningen av tilhørighet og identitet i spørsmål om kommunesammenslutning. Norsk senter for bygdeforskning, Trondheim. Sluttrapport for prosjektet “Identitet og tilhørighet i kommunen” som Norsk senter for bygdeforskning har gjennomført på oppdrag fra KS.
Gilovich, T. & Medvec, V. H. (1995). The Experience of regret. What, when, and why. Psychological Review, 102, 379-95.
Inman, J. J., & Zeelenberg, M. (2002). Regret in Repeat Purchase versus Switching Decisions: The Attenuating Role of Decision Justifiability. Journal of consumer research, 29, 116-128
Johnson, E. og Goldstein, D. (2003). Do defaults save lives? Science, 302, 1338-1339
Kahneman, D. & Tversky, A. (1984). Values, choices and frames. American Psychologist, 39, 341-350
Sandman, Matz (2014). Kommunevalg i årevis. Kommunal rapport, 26.05.2014 – 11:46 (Oppdatert: 30.05.2014 – 9:53) fra https://debatt.kommunal-rapport.no/debatt/kommunevalg_i_arevis (URL nede pr 18.05.2018. Red. anm)
Storstad, O. (2013). Lokalsamfunnsundersøkelsen 2011. Norsk senter for bygdeforskning, F-03/13.
Fotnoter
[1] Tallene er basert på land som har donorregister per 2003.
[2] Mange kjenner til sitater fra eldre mennesker som sier at når de ser tilbake på livet så angrer de mest på det de ikke gjorde enn det de gjorde. Dette er ingen motsetning. Mye tyder faktisk på at i korte tidsperspektiv angrer vi mest på det vi har gjort vs. ikke gjort. I lange tidsperspektiv angrer vi derimot mer på det vi ikke gjorde (Gilovich & Medvec, 1995). I beslutningssituasjoner er det lettere å se for seg de kortsiktige effektene og potensielt anger ved å handle spiller dermed inn.
[3]Tilfredshet med kommunale tjenester forklares mye av variasjoner på utdanningsnivå, alderssammensetning og nivået på kommunens inntekter mellom store og små kommuner. Kommunestørrelse i seg selv har lite å si for fornøydhet. Poenget er at en hver endring av noe som oppleves bra er et potensielt tap, og folk i minste kommunene opplever noen tjenester som bedre.