Kommunene henvender seg til en snever gruppe. Det er tilbakeflyttende barnefamilier. Alle over 45 er uinteressante, det er også single og arbeidsinnvandrere. Mange kommuner overser folk som virkelig kunne ha bruk for hjelp og som ofte bidrar til vekst. Når vi ser hvem kommunene prioriterer å jobbe for å få som nye innbyggere, er det et tydelig hierarki av flyttere.
1. Tilbakeflytterne
Jo større familie de har med på lasset, jo bedre. Det er liten tvil om at dette er den gruppen det rettes størst innsats mot. Forskningen viser imidlertid at dette antagelig er unødig bruk av ressurser. De som allerede har tilhørighet til en kommune, blir ikke først og fremst påvirket av kommunens arbeid for å få dem tilbake. De har egne kanaler for informasjon, og egen motivasjon for å eventuelt ville flytte hjem.Hva om man snudde hierarkiet på hodet? Hvilke muligheter kunne da åpnet seg?
2. Livsstilflyttere
Norske, nordiske og mellomeuropeiske barnefamilier som søker landlig livsstil. Disse er eksplisitt oppgitt som målgruppe, kampanjebudskap og tiltak er designet spesielt for å tilfredsstille disse.
3. Jobbsøkende barnefamilier
Norske og utenlandske barnefamilier som kommer primært på grunn av jobb. Disse har som regel lite eller ingenting med tilflyttingsapparatet å gjøre, men barnefamilier ses likevel på som en verdifull gruppe man håper blir værende.
4. Unge og single jobbsøkere
Unge mennesker fra inn og utland som kommer på grunn av jobb. Det er en utberedt antagelse at single ikke er verdt å bruke ressurser på da de kommer til å flytte videre. To unntak fra dette er regionale traineeordninger og steder som satser på sporty ungdom.
5. De man helst ikke vil ha
En stor gruppe potensielle tilflyttere som det ikke satses på. Det er folk over 45 år, flyktninger, arbeids innvandrere, familiegjenforente og andre som ikke passer inn i formatet hvit, funksjonsdyktig, middelklasse.
Hentet fra rapporten Tilflytting for enhver pris.