Fagområde: Inkludering

Kommunene overser arbeidsinnvandrere

Norske kommuner sloss om tilflyttere, men tar ikke inn over seg at arbeidsinnvandrere strømmer til hele landet. Distriktssenteret mener kommunene må jobbe mye hardere for at innvandrere skal bli en del av lokalsamfunnene.

Bare enkelte kommuner tar på alvor at sammensetningen av mennesker i alle deler av landet er under stor forandring og utvikling. Selv om enkeltbedrifter og en del kommuner gjør en god jobb for å inkludere både arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere og flyktninger, finner vi få eksempler på at kommunene virkelig har tatt inn over seg utviklingen, utfordringene og mulighetene.

I rapporten Derfor blir vi her forteller innvandrerne selv hvorfor de blir. Norsk institutt for by- og regionforsking (NIBR) har utført studien på oppdrag fra Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Distriktssenteret.

Holdninger og kultur

Nøkkelaktørers holdninger og lokal kultur påvirker inkludering. Studien tydeliggjør et behov for flere typer arenaer og møteplasser der innvandrere og lokalbefolkningen lettere kan komme i kontakt med hverandre. Lokale lag og foreninger kan derfor oppfordres til mer aktiv rekruttering av innvandrere i lokalsamfunnet. Rapporten viser at kommuner, næringsliv og frivillige må se at de har felles interesser i å lykkes med å få utenlandske tilflyttere til å bli boende over tid.  Distriktssenteret mener at kommunene i liten grad har tatt inn over seg de mulighetene mangfoldet av innbyggere gir.

Stedstilhørighet

Kommunene mangler ofte en helhetlig tilnærming til alle kommunens innvandrere. Mens flyktninger får oppfølging og informasjon gjennom et godt lokalt organisert flyktningarbeid, opplever arbeidsinnvandrere at de blir mer overlatt til seg selv. Lite blir gjort for å kartlegge hvordan kompetansen til arbeidsinnvandreres ektefeller kan nyttiggjøres i det lokale arbeidsmarkedet.

Rapporten understreker også at spesielt flyktninger og arbeidsinnvandrere føler liten tilhørighet til stedet de flytter til. Det er derfor avgjørende hvordan innvandrere blir møtt når de bosetter seg et nytt sted. Dersom kommunen, det lokale næringslivet og folk flest ønsker at innvandrerne skal bli boende, må det arbeides for å skape tilhørighet. Behovet for å bli sett og å være noen betyr like mye for alle innbyggere i en kommune. For at innvandrere skal få tiknytning til stedet må de møtes åpent og aktivt og inviteres inn på både formelle og uformelle møteplasser.

Tilbud om billig eller gratis språkopplæring til innvandrere som ønsker å bli raskt gode i norsk, velkomstbrev, årlige velkomstfester for nye innbyggere i kommunen og målrettede hjemmesider på flere språk er tiltak som er viktig for inkludering. Dette er relativt enkle grep som kommunene kan sette i gang og som kan vise seg å være av stor betydning for nyankomne innvandrere. En felles lokal rådgivningstjeneste er et annet tiltak som kan sørge for at alle innvandrere kan få nødvendig hjelp og veiledning.

Eierboliger viktig for inkludering

Innvandrere ønsker å eie egen bolig, noe som ofte kan være inngangsporten til å bli inkludert i lokalsamfunnet. Gode boligforhold er en nøkkelfaktor. Men hvordan bor arbeidsinnvandrerne? Rapporten Møte mellom internasjonalt arbeidsmarked og nasjonalt boligmarked (NIBR/Fafo) sier noe om den generelle situasjonen for arbeidsinnvandrere i landet under ett: brakkerigger, campingplasser og enkle bofellesskap er stort sett tilbudet til nytilsatte og leiearbeidere på midlertidige arbeidskontrakter.

Forskerne har sett på boligsituasjonen for arbeidsinnvandrere i 4 norske kommuner: Oslo, Bergen, Haram og Sarpsborg. I Oslo er det sterk befolkningsvekst og stor knapphet på boliger for denne gruppen. I dag er tendensen at stadig flere ønsker å bo på egen hånd. Utfordringen mange steder i dag, er at det ikke er reelle mulighet for å ta steget over fra brakkebygda til gode gjennomgangs- og leieboliger. Da er det vanskelig å skape tro på og ønske om mer varig bosetting for arbeidsinnvandrere og eventuelt familie.

Fiskeri- og havbrukskommunen Herøy i Nordland hadde arbeidsplasser, men manglet hus. Mer varig bosetting og folketallsvekst fikk kommunen først da de startet en målrettet satsing på boligutvikling, systematisk kompetansekartlegging og integreringstiltak. Det kreves tett samarbeid mellom kommune og lokalt næringsliv for å få til en slik utvikling. Erfaringen fra Herøy er at boligtilbud var en flaskehals, som nå er blitt et fortrinn i kampen om arbeidskraften.

Bruk innvandrernes kompetanse

Knapphet på kompetent arbeidskraft er en utfordring for stadig flere næringer og bedrifter i Norge.  Innvandrere med høy utdanning er en viktig ressurs som fyller posisjoner i privat og offentlig sektor. Samtidig opplever for mange innvandrere at de ikke får jobber de er kvalifiserte for og ikke får brukt sine kunnskaper og kompetanse.

Studier blant polakker til Norge, Polonia i Oslo (Fafo), tyder på at mange polakker får liten uttelling for sin utdanning i det norske arbeidsmarkedet. Denne sløsingen med kompetanse ser ut til å være mer utbredt for kvinnelige arbeidsinnvandrere enn for menn.

NHOs Global Future program er et godt eksempel på tiltak for å ta i bruk innvandreres kompetanse. Det har som mål å kvalifisere personer med minoritetsbakgrunn, høy utdanning og gode norskkunnskaper til sentrale stillinger og styreverv samt øke bedrifters tilgang på høyt kvalifisert arbeidskraft. Majoriteten av deltakerne har fått jobber de er kvalifisert for, startet egne bedrifter eller fått styreverv.

Aktiv inkludering gir suksess

Innvandring er livsviktig for mange kommuner. Å lykkes med å tiltrekke seg og beholde nye innbyggere krever at en tenker og handler helhetlig og jobber langsiktig. Samfunnsplanleggingen må ta høyde for et mangfold av nye innbyggere. Det trengs gode grep slik at alle innvandrere får mulighet til å skaffe seg en anstendig plass å bo, lære norsk og andre tiltak som gjør at også de trives og blir godt inkludert i lokalsamfunnet. Lykkes kommunene med dette, blir det enklere for dem å tiltrekke seg nye innbyggere og ny arbeidskraft.

Denne kronikken stod trykt i Aftenposten 24.1.2013 og er gjengitt med tillatelse.