Av Halvor Holmli, direktør Distriktssenteret (2008 – 2020) og Geir Bervik, direktør IMDI (2010 – 2016)
Visste du at ulike former for innvandring er det som hindrer fraflytting i mange kommuner? Og at selv om arbeidsledigheten har gått opp mange steder, er det mange kommuner som ikke klarer å rekruttere den arbeidskraften de trenger?
Flertallet av innvandrerne i Distrikts-Norge er i arbeidsfør alder, og de ønsker å jobbe. Det betyr at kommunene som er flinke til å tilpasse kvalifisering og opplæring har gode muligheter til relativt raskt å få innvandrere ut i arbeid der det er behov. Innvandrerne er en ressurs for kommunen og lokalsamfunnet.
Vi vet det er krevende å ta imot mange flyktninger og bidra til at de skal bli innbyggere og en del av norsk arbeidsliv. Men samfunnsutfordringer gir muligheter til nytenking og utvikling.
Ressurser og muligheter
Nylig fullførte NIBR på oppdrag fra IMDi og Distriktssenteret studien Sysselsetting av innvandrere – regionale muligheter og barrierer for inkludering. Studien peker på at å møte flyktningene med en holdning som kun gir assosiasjoner til at gruppen må hjelpes, kan være uheldig. I stedet vil kommuner og regioner som viser at de ser integrering som en del av sitt utviklings- og næringsarbeid, bidra til at flyktninger og andre innvandrere i større grad assosieres med vekst og muligheter for både kommunen og næringslivet. For å få det til, må det være et godt samspill mellom det offentlige, næringsliv og frivilligheten.
Innvandrere har lenge satt sitt preg på norsk arbeidsliv, som er mangfoldig og internasjonalt. Mange kommuner har lang tradisjon for å inkludere nye innbyggere, uavhengig av om de er arbeidsinnvandrere, kjærlighetsinnvandrere, tilbakeflyttere, eller flyktninger. Likevel er det forskjell på tilflyttere. Og det er forskjell på innvandrere. Arbeidsinnvandrere har 40-50 prosent høyere sysselsetting enn flyktninger. Innvandrerkvinner har betydelig lavere sysselsetting enn menn med tilsvarende utdanning. Flyktninger har lavere sysselsetting enn både arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere og nordiske innvandrere med samme utdanningsnivå og botid. For at bosatte flyktninger skal bli sett på som potensielle arbeidstakere og lettere komme i jobb må kommuner og regioner se på de nye innbyggerne som en ressurs.
Kommunene har handlingsrom
Mange arbeidsgivere opplever det som risikabelt å ansette en innvandrer. Noen er redde for at opplevde kulturelle eller språklige barrierer går ut over produktiviteten. Det er viktig med offentlige tiltak og oppfølging som kan redusere redselen for å at kulturelle eller språklige barrierer skal gå ut over produktiviteten. Når 25 prosent av innvandrere med høyere utdanning har ufaglærte yrker, er det mange som har kompetanse som kan brukes bedre i arbeidslivet.
Kommunene har stor frihet i hvordan de legger til rette for å ta i bruk ressursene til nye innbyggere. De har også stor frihet i hvordan de gjennomfører introduksjonsprogrammet for bosatte flyktninger. Eksisterende tiltak som språkpraksis, lærlingeplass og hospiteringsordninger må i større grad være tilpasset de regionale behovene for arbeidskraft. Ved Kafe Okazo, en språk- og arbeidspraksiskafé i Lenvik i Midt-Troms, jobber det til enhver tid mellom 12 og 15 flyktninger. De er en del av et pulserende miljø i kunnskapsparken på Finnsnes og får utviklet sitt nettverk både blant ansatte på huset og innbyggere som stikker innom. Mange får seg ekstrajobber mens de er i praksis. Flere norske kommuner, som Sandefjord, Grimstad og Hammerfest, har gode resultater og kvalifiserer deltakere i introduksjonsprogrammet slik at de blir klare til arbeidsmarkedet.
Bro mellom jobb og fritid
Innvandrere som har norske venner eller deltar i frivillige organisasjoner har langt høyere sysselsetting enn innvandrere uten slike nettverk. Venner og bekjente i lokalbefolkningen er en viktig mekanisme for å koble innvandrere med arbeidsmarkedet. Derfor er det viktig å åpne de frivillige organisasjonene for nye tilflyttere, og innvandrere spesielt. Noen kommuner tar dette på alvor og har deltagelse i frivillige lag og organisasjoner som en del av introduksjonsprogrammet for nyankomne.
Når en arbeidsgiver rekrutterer, kan anbefalinger og referanser via nettverk bidra til å redusere den opplevde risikoen for feilansettelse. I tillegg får innvandreren uformelle kanaler inn til arbeidslivet.
Innvandringen gir muligheter, og disse mulighetene kan realiseres når vi alle tar et ansvar. Politisk og administrativ ledelse i kommunene har sammen med næringslivet et særlig ansvar for å møte utfordringene og mulighetene. Det er ledere med vilje og engasjement som får til nyskaping og utvikling.
Denne kronikken stod første gang på trykk i Gudbrandsdølen Dagningen 10.5.2016.