Kommuneplanens samfunnsdel skal gi retning for samfunnsutviklingen. Å legge arbeid i planlegging og gjennomføring av kommuneplanens samfunnsdel for å få et oppdatert planverk, vil vise hva kommunen vil med samfunnsutviklingen de kommende årene.

Våre eksempler viser at også mindre distriktskommuner kan drive god kommuneplanlegging så lenge prosessen planlegges og gjennomføres ut fra kommunenes egne forutsetninger.

Vi har funnet eksempler på planleggingspraksis som det skal være lett å gripe fatt i og som kan gi utviklingskraft for andre kommuner. Planleggingspraksisen har blitt til gode råd til kommunene, fylkeskommunene, regional- og nasjonal myndighet.

Gode råd til kommunene

1 Velg en dedikert kommuneplanlegger/prosessleder for hele prosessen

For å kunne gjennomføre arbeidet er det viktig at noen er ansvarlig for prosessen i sin helhet. Mange av informantene vektlegger at det å ha en dedikert kommuneplanlegger og/eller prosessleder er et suksesskriterium.

2 Gi kommuneplanleggeren/prosesslederen handlingsrom til å lage en god prosess

En fellesnevner for alle de gode prosessene vi har sett er at rollen til kommuneplanleggeren er tydelig definert og at den gir et klart mandat. Det skal være rom for nye tanker, nye løsninger og nye måter å gjennomføre medvirkning på både innen kommuneorganisasjonen og med innbyggere og næringsliv.

3 Lag en oversikt med aktører og interessenter som kan bidra i medvirkningen

Innbyggermedvirkning gir mer kunnskap og et bedre beslutningsgrunnlag. I dag forventer innbyggere, frivillige organisasjoner, interesseorganisasjoner og næringsliv at kommunen skal legge opp til samarbeid. Selv i en distriktskommune er aktørmangfoldet stort, og du må ha oversikt over hvem de ulike er og hvilken form for medvirkning du skal bruke.

4 Innbyggermedvirkning skal gi kommunen ekstra utviklingskapasitet

Politiske beslutninger berører ofte folks hverdag. Dersom innbyggerne blir involvert i arbeidet med å velge og prioritere mellom løsninger, så vil de i større grad føle seg ansvarlige for resultatet. Politikere opplever at det er lettere å iverksette tiltak som er forankret hos de berørte.

5 Skaff deg kunnskapsgrunnlag fra innbyggerne, administrasjon og regionale utviklingsaktører

Kunnskapsgrunnlaget er fundamentet for enhver planlegging. Bruk tid på å finne de riktige kildene, og kjøp gjerne kunnskapen der den finnes.

6 Få ordfører og kommunestyret til å ta eierskap fra starten i prosessen og følge den tett hele veien

Kommuneplanen er kommunestyrets politiske styringsverktøy. De folkevalgte må «eie» planen, og for å få bedre planpolitikere må de delta aktivt i hele prosessen

7 Plansystemet trenger forenkling

Kommunen må ta stilling til hvor mange planer de trenger for å styre virksomheten, og hvordan de skal forenkle planprosessen. Planleggingen må ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig

8 Planarbeid er organisasjonsutvikling som utfordrer organisasjonskulturen

Å lage en kommuneplan er et lagarbeid. Det utfordrer organisasjonen til å tenke helhet istedenfor min virksomhet og min plan. Alle ansatte må ha mulighet til å sette av arbeidstid til å delta i planarbeidet.

Gode råd til fylkeskommune og regional myndighet

1. Veiledningsrollen og dialogen må styrkes overfor kommunene på spesielt disse temaene:
   1. Hvordan kan en forenkle planarbeidet?
   2. Hva skal være innholdet til kunnskapsgrunnlag og hvor kan en hente kunnskapen.
   3. «Oversetting» av innholdet i nasjonale veiledere til de lokale forholdene. Kommunene ønsker å ta utgangspunkt i sine egne forutsetninger og likevel oppfylle plankrav og retningslinjer.
   4. Arbeidsmåter for å arbeide inn arealstrategien i samfunnsdelen.
   5. Implementering av FNs bærekraftsmål.
   6. Sammenhengen mellom samfunnsdel, handlingsdel og økonomiplan.
2. Når kommunene endrer arbeidsform i planprosessen, må regional myndighet vurdere om deres arbeidsform også må endres. For eksempel at kommunene oppfordres til å bruke planforum tidligere i prosessen.

Gode råd til nasjonal myndighet

1. Nasjonale veiledere om kommunal planlegging må ha enda større fleksibilitet slik at små og mellomstore distriktskommuner i større grad kan legge egne forutsetninger til grunn.
2. Planarbeidet må forenkles for små og mellomstore kommuner. Planprosessene må være enklere og forventninger til antall planer lavere.