Distriktskommune 3.0. Bedre samfunnsutvikling gjennom forenkling av kommuneplanleggingen i de minste kommunene

I prosjektet Distriktskommune 3.0 er det identifisert en rekke tiltak for forbedring av kommuneplanleggingen. Tiltakene kan ha overføringsverdi til både småkommuner og større kommuner. Denne delrapporten beskriver funn fra første del av prosjektet.

Distriktssenteret leder prosjektet Distriktskommune 3.0 (2020-2023). Sammen med Trøndelag og Nordland fylkeskommune og 6 deltakerkommuner utforsker vi hvordan skape bedre kobling mellom kommunens lokale samfunnsutvikling og overordnede strategiske planlegging.

Ruralis og Nordlandsforskning følgeforsker prosjektet med tjenestedesign som utgangspunkt, se figur.

Figur som viser fasene: 1. Undersøkelse. 2 Analyse. 3. Idéutvikling. 4. Konseptualisering.

Kilde: KS (2015, s. 17)

Delrapporten fra prosjektet inneholder funn fra undersøkelser og analyse, samt oppspill til idéutvikling (del 1,2 og 3 i figuren).

Mer enn forenkling

Funnene peker på at planverk som er konkret og gjennomførbart er avhengig av gode prosesser. Dette igjen er avhengig av en kultur som vektlegger at gode planer er viktige styringsverktøy, der planarbeid og planprosesser prioriteres tilstrekkelig. Forskerne viser til at det er rom for å i større grad å forbedre planprosesser, planstrategier og kommuneplaner, og at dette ikke kun handler om forenkling.

Rapporten beskriver forenklings- og forbedringsbehov både internt i kommunen, og hos planmyndighetene regionalt og nasjonalt. Interne forenklings- og forbedringsløsninger knyttes til kulturelle forhold, prioritering av planarbeid og bedre utnyttelse av det kommunale handlingsrommet for lokale tilpasninger. Endringer i de ytre rammene viser til både krav som kommer fra fylkeskommunalt og statlig nivå. Her beskriver kommunene ønske og behov for forenkling, tettere og oftere kontakt med fylkeskommunen i veilednings- og bistandssammenheng, økt kunnskap om hva fylkeskommunen kan bistå med, og kontakt mellom kommune og fylke tidligere i planprosessen.

I denne første delen av prosjektet er det også avdekket et behov for at det skilles klarere mellom planbistand og planveileding. Planbistand trengs gjerne der kommunene har lav kapasitet, mens veiledning trengs der kommunene har lav kompetanse.

Overfor statlige etater, på regionalt og nasjonalt nivå, er det et uttrykt behov for økt forståelse for småkommunenes perspektiv, differensiering av plankrav, differensiering i statlige veiledere og en tydeligere beskrivelse av det lokale handlingsrommet.

Anbefalte tiltak

Forskerne anbefaler videre at tiltak kan rettes mot

  • Bevisstgjøring rundt planleggingens rolle og funksjon for å styrke plankulturen.
  • Differensiering i veiledning og krav basert på kommunetyper.
  • Bedre relasjoner for at små kommuner får flere ressurser å støtte seg på i form av eksempelvis nettverk eller i forholdet til fylkeskommune og statsforvalter.
  • Bedre kunnskapsgrunnlag, inkludert metodikk for å benytte seg av kunnskapsgrunnlag, for god felles virkelighetsforståelse internt i kommunen.

Noen av tiltakene er det kommunen selv som kan ta tak i, mens andre retter seg mot det regionale og nasjonale nivået. Det er mye å hente på å gjennomføre forbedringsprosesser internt i egen organisasjon for å styrke kommuneplanleggingen. Samtidig er det viktig at det kommuneinterne arbeidet understøttes av endrede rammebetingelser på høyere forvaltningsnivå, som bidrag til å lette byrdene for mange av småkommunene.

Veien videre i prosjektet

Denne delrapporten fra Distriktskommune 3.0 innebærer starten på fase 3 i tjenestedesignprosessen, der horisonten utvides i en ideutviklingsfase. I neste omgang skal kommunenes erfaringer fra uttesting av ulike forenklings- og forbedringstiltak munne ut i en konseptualiseringsfase, som er del 4 i tjenestedesignprosessen. I fase 4 skal kommunenes erfaringer evalueres og dokumenteres, slik at gode erfaringer kan deles og brukes også av andre kommuner enn de som deltar i prosjektet.