En stor skole ligger på den ene sida, og det betyr mye gående trafikk som krysser.

Så fikk kommunen i 2005 en epost fra to sivilarkitekststudenter som var på jakt etter et objekt for mastergradsoppgaven sin. I juni 2011 åpnes første byggetrinn av det studentene Håvard Slinde og Fredrik Barth satte i gang.

– Nå begynner vi å få et helhetlig sentrum her i Leirfjord. Vi hadde flaks. Det var heldig for oss at studentene kom inn i bildet, sier ordfører Ivan Haugland. Rådmann Runar Kristiansen har kommet til siden den gang. Han er enig med ordføreren.

– Det er nesten utenkelig at kommunen ville satt i gang noe slikt sjøl. Kanskje ikke direkte som følge av kostnadene, men på grunn av alle andre områder hvor det trengs midler, sier rådmannen.

De to er stolt av dokumentet studentene la igjen etter seg i Leirfjord.

– Sjøl om utformingen ikke blir helt likedan, så er tankene deres med videre, sier de to.

– Jeg håper de framtidige folk i administrasjon og politisk ledelse tar fram rapporten av og til for å friske seg opp på studentenes tanker, sier Ivan Haugland.

Studentene hadde folkemøter, og på det siste av dem sa en av de to: “Søk om BLEST-midler». De første 200.000 kom i 2007, siden er det kommet en million kroner til derfra, og det er kommet trafikksikkerhetsmidler. Til sammen 6,5 millioner utenfra, mens kommunen bidrar med fem millioner sjøl. Nordland fylkeskommune har også vært en viktig oppmunter og støttespiller.

Skape en ny giv

Håvard Slinde og Fredrik Barth var studenter på NTNU i Trondheim i 2005.

– Vi ønsket å gjøre et prosjekt i en norsk kommune, et stedsutviklingsprosjekt gjerne i et kommunesenter. Vi sendte en forespørsel til alle norske kommuner og fikk svar fra mange. Leirfjord kommune ønsket vår hjelp til sitt kommunesenter, og etter en del diskusjon landet vi på at vi ønsket å jobbe for dem gjennom vårt masteropplegg. For vår del var prosjektet todelt: En teoretisk oppgave om brukermedvirkning som ledd av planlegging, og et stedsutviklingsforslag for Leland, sier de to.

Og hvorfor Leirfjord?

– Leirfjord virket spennende. En kommune på den utrolig vakre Helgelandskysten, som slet med nedgang i folketall, men hvor også potensialene syntes åpenbare. Et faktum er at kommuner som ligger nært opp til større steder/byer ofte kan skape vekst, mens mer isolerte kommuner sliter mer. Over 50 prosent av landets kommuner sliter med nedgang i folketallet, og det kommer bare til å bli verre. Lelands plassering mellom Sandnessjøen og Mosjøen, den fantastiske naturen på Helgeland, og turistmagneter som Helgelandsbrua skulle kunne tilsi at Leirfjord kan klare å skape en ny giv i tettstedet Leland. Vi ønsket å hjelpe dem med det.

Møtte utflyttet ungdom

Fredrik Barth og Håvard Slinde forteller at gjennom sine studier hadde de utforsket ulike aspekter av arkitekturens verden. De så imidlertid at gjennomføring av prosjekter verden over ofte fulgte sin egen logikk. Hvorfor blir noen prosjekter bygget mens andre ikke? Hvorfor blir noen prosjekter likt og andre ikke? Arkitekturteoretikere har gjennom alle år forsøkt å svare på disse spørsmålene, men få har gode svar. De ønsket å gjøre en planoppgave med en så høy grad som mulig av medvirkning, og dermed prøve å sikre eierskap og gjennomføringsvilje.

– Vi var på besøk i Leirfjord ved flere anledninger og avholdt flere store folkemøter. Vi besøkte og intervjuet privatpersoner, skolen, barnehage, norskopplæringen, administrasjon og kommunestyret blant annet. Og vi gjorde det i flere omganger. Vi hadde oppgaver med oss, vi jobbet i grupper, og individuelt. I Trondheim samlet vi et gjeng med ungdom fra Leland og spurte dem hva de syntes om eget sted. I ettertid har særlig våre møter med utflyttet ungdom blitt lagt merke til.

Folk ble engasjert

Mest av alt ga vi kommunen og folket en skikkelig mulighet for å diskutere sine fremtidsdrømmer. Gjennom prosessen forandret disse drømmene seg noe. Eller rettere sagt, drømmene var de samme, men veien dit forandret seg. Sammen laget vi et realistisk fremtidsbilde, basert på folks egen forståelse av stedet sitt. Det spennende var at mot slutten av prosjektet hadde det spredt seg en helhetstankegang blant deltakere som ikke var der til å begynne med. Man tenkte ikke lengre bare enkeltprosjekter, men sammenhenger og utvikling.

– Har dere et råd å gi til andre kommuner som får tilbud om den type hjelp dere ga?

– Vi fikk kritikk fra vår arkitektsensor på at vi var blitt for lydhør for de lokale kreftene, og at prosjektet som sådan ble litt lite spenstig på grunn av dette. Han var likevel helt sikker på at alle våre foreslåtte tiltak ville virke, og at det var gode tiltak. Jeg tror likevel vi burde vært litt modigere, foreslått litt mer, noe en kunne strekke seg etter og utvikle seg mot. En diskusjon rundt dette dilemmaet ved prosjektstart vil kunne være lurt. Et skoleprosjekt i arkitektur følger også sin egen logikk, og motsetninger mellom det lærere/studenter ønsker å presentere som sin diplomoppgave og det en kommune faktisk trenger kan være stor. Vi gikk langt i å tilpasse oss kommunens ønsker, og ble litt skadelidende i vår innleverte diplom. Man bør absolutt bli enige om hva man forventer å ha levert, og hva det eventuelt kan brukes til, svarer Fredrik Barth.

“Søknadoligi”

– Et av de viktigste ordene er nesten ”søknadologi”. Man må vite hvor/hva/når/hvordan en kan søke, og hvordan man formulerer en søknad. Det viser seg at kommuner som får støtte en gang, bygger en kompetanse på hvordan man kan få støtte, og får dermed oftere støtte i etterkant. Det er mye offentlige midler som kan hentes, man må bare vinkle søknaden riktig. Viktige aspekt om dagen er universell utforming, klima og miljø. Prosjekter som kan vise til arbeid med disse temaene, kan hente støtte fra veldig mange områder.

Alle Husbankstøttede prosjekter i BLEST har definert økonomisk, men ikke minst faglig støtte som en avgjørende faktor for god gjennomføring av prosjekt. Kommunene mener man har fått innført nye og bedre arbeidsmetoder som følge av prosjektene, sier Fredrik Barth.

– Jeg tror også et vesentlig aspekt i samarbeidet med kommune og beboere i Leirfjord er barrieren vi brøt mellom det faglig profesjonelle og avstanden til brukerne. For folk flest virker plansaker fjernt og vanskelig tilgjengelig; noe man normalt sett ikke rår over. I denne prosessen kunne lokalbefolkningen ”diktere” sin egen plan, sier Håvard Slinde.

Lysmastre skal senke fart

Ordfører Ivan Haugland sier at i media er det 186 meter gate som er mest omtalt. Studentene var opptatt av å få forbindelse med sjøen, som i tidligere tider var en vesentlig sentrumsfaktor. Barth og Slinde har blant annet foreslått at det anlegges et lite vatn vest for skole og Coop, og det er noe både ordfører og rådmann håper blir gjennomført.

– Vi begynner nå å få et helhetlig Leland hvor ting henger i hop. Trafikksikkerhet, forskjønnelse og næringsliv er viktig. Og skal vi få folk på gjennomfart til å ta seg en stopp her, er det viktig at det ser ut og at folk får lyst til å ta seg en pause hos oss, sier Haugland.

Den omtalte 186 meter lange gatebiten er nok den som legges mest merke til av utenforstående. Et av triksene her er at når man kommer inn til Leland møter man ni meterhøge lysmastre. Så er de plutselig nedi i 4,5 meter. De fleste tror gata blir smalere her, men den er like brei.  Lavere master kombinert med blant annet kantstein og trær skal bidra til at bilene senker farta.

– Råd til andre kommuner?

– Får man en slik mulighet som det vi fikk, så bruk studentene. Ikke minst arkitektonisk er man avhengig av at noen kommer utenfra og ser stedet med ferske øyne.

– Kraftkommuner har råd til dette sjøl, sier rådmannen. De to har fått antydninger om at det arbeidet studentene gjorde har en verdi på i hvert fall en million kroner.

– Hadde vi ikke fått denne hjelpa fra NTNU ved Fredrik Barth og Håvard Slinde hadde dette ikke blitt gjennomført. Det som da hadde kommet hadde bare blitt flikking, sier Ivan Haugland og Runar Kristiansen.

Fredrik Barth og Håvard Slinde er begge sivilarkitekter i dag Barth har jobbet med stedsutvikling i Husbanken i ett år, og var med på å starte opp bankens satsing på stedsutvikling. Jobber i dag i Asplan Viak og er nasjonalt ansvarlig for sted og områdeutvikling. Arbeider i det daglige med dette gjennom en rekke prosjekter over hele landet. Slinde har de siste årene jobbet med bolig og næringsbygg for Dahl og Uhre arkitekter as i Tromsø. Etter det Høglund Witzøe Rønning arkitekter as i Oslo, hvor han har jobbet med bygg i alle skalaer. I dag prosjektleder næringsbygg, men har også tegnet eneboliger privat.

Frilansjournalist Inge Ove Tysnes, [email protected]