Av: Guri Mette Vestby og Marit Ekne Ruud

En nylig publisert studie om boligpreferanser i distriktskommuner viser at kommunene i liten grad er opptatt av boligutvikling. Studien, som er basert på et utvalg casekommuner, er gjennomført på oppdrag fra Distriktssenteret.

Boligspørsmålet er ikke på agendaen

Mangel på politisk oppmerksomhet på boligspørsmålet gjelder både som ledd i strategiene for å få flere til å flytte til eller flytte tilbake til kommunen, og for å ivareta innbyggernes behov for bolig sett i lys av ulike livsfaser og livssituasjoner. Boligutvikling i kommunene dreier seg fremdeles i stor grad om å opparbeide tomter og legge til rette for eneboligbygging i randsonene. Spørsmålet er om dette er tilstrekkelig for å imøtekomme ulike befolkningsgruppers preferanser og behov i dagens distriktskommuner.

Det kan være flere årsaker til at distriktskommunene i liten grad har satt boligspørsmålet på agenden. De senere årene har vi sett en klar dreining i norsk boligpolitikk. Politikken har særlig dreid seg om vanskeligstilte, det vil si de som har problemer med å skaffe seg egen bolig av økonomiske eller andre årsaker. Det er disse gruppene kommunene har i søkelyset. De som antas å klare seg selv, dvs. den allmenne befolkningen, er avhengig av det private boligmarkedet. Dette markedet har regulert seg selv og boligbygging har hovedsakelig vært private aktørers ansvar og anliggende.

En annen årsak er at mye av kunnskapen om boligbehov som tidligere ble opparbeidet og videreført gjennom arbeidet i boligkontorene (boligkonsulentene) i kommunene nå er borte. Kommunene har heller ikke markedskompetanse og de mangler kunnskap om det verktøyet som er nødvendig for å ivareta behovet for befolkningen.

Nyetablere og arbeidsinnvandere har nyanserte boligpreferanser

Det kan synes som om det er blitt mer nyanserte boligpreferanser blant befolkningen mens kommunene henger etter med hva de kan tilby. Selv om enebolig er det dominerende er det grupper som ønsker rekkehus eller leiligheter av ulik størrelse. Ikke bare eie, men også leie. Utleiemarkedet er for øvrig variabelt og det er flere grupper som konkurrerer om de samme utleieboligene.

Dette gjelder særlig unge i etableringsfasen og det økende antall arbeidsinnvandrere. Flere og flere distriktskommuner har en positiv vekst takket være arbeidsinnvandrere som etablerer seg i kommunen. Hva med boliger til de som kommer for å arbeide i sesongbaserte bedrifter og ikke helt vet om de skal bli boende? Hva med boliger til de unge som kommunene ønsker skal bli eller flytte tilbake etter endt utdannelse? Og hva med gode leieboliger til tilflyttere som har fått jobb og som vil «prøvebo» stedet før de eventuelt etablerer seg fast?

Livsstilspreferansene er i endring

Vi ser også større grad av livsstilspreferanser. Særlig er de unge eldre, 60+-generasjonen, i ferd med å endre boligmønster. Gamle hus med store vedlikeholdsbehov, som gjerne ligger usentralt i bygda, byttes ut med moderne og lettstelte leiligheter med gåavstand til alle tilbud og tjenester i sentrumsområdet. Det har skjedd en mentalitetsendring som i stor grad kan relateres til deres livsstil og som handler om noe mer enn å ”bli eldre” og å legge til rette for alderdommen. Bedre helse og god økonomi bidrar til større fleksibilitet.

Også folk som hele livet har bodd på gårdsbruk finner vi i denne gruppen. Private aktører imøtekommer nå i større grad etterspørsel fra en relativt kjøpesterk gruppe som kan selge husene sine. Men fortsatt er det befolkningsgrupper som har behov for rimelige boliger.

Hva kan distriktskommuner gjøre for å endre situasjonen?

Nye befolkningsgrupper, nye livsstiler og endrede boligpreferanser må ivaretas dersom kommunene ønsker å være attraktive bolig- og arbeidsmarkeder, samtidig som boligutvikling må tilpasses lokale forhold og kommunens befolkningssammensetning.

Vi ser at det er behov for et mer mangfoldig boligmarked enn det vi finner i dag, selv om eneboligen fortsatt dominerer som ønsket boform.Det er særlig behov for små boliger som egner seg for førstegangsetablerere og de som ikke helt vet om de vil etablere seg i kommunen. Kommunene kan gjennom reguleringsplaner regulere enkelte områder og eiendommer for mindre boliger.

Boligsamvirke (boligbyggelag) kan også være viktig å bruke som modell igjen for å få flere inn på boligmarkedet. Denne modellen har mer eller mindre forsvunnet i distriktene, men spørsmålet er om den ikke bør revitaliseres.

Vår studie viser at de som har lykkes med boligbygging har hatt et godt samarbeid med lokale utbyggere. Hva kan være gode grep som kommunene kan lære av? Flere utbyggere etterlyser for øvrig en mer proaktiv kommune. Vi tror det kan være behov for arenaer der private og representanter for kommunen kan møtes både for å diskutere boligbehov, muligheter og utfordringer, ikke bare i tilknytning til konkrete prosjekter, men også på mer generelt grunnlag.

Det er også behov for større grad av interkommunalt og regionalt samarbeid om boligutvikling, der en ser bolig- arbeidsmarkedsregionen i en større sammenheng. Dette er viktig for framtidige strategier for bosetting og tilflytting.  Med økt mobilitet og økt etterspørsel etter mangfold og muligheter i arbeid og fritid, vil folks vurderinger være regionale. Det vil si at de har en regional aksjonsradius som de foretar sine vurderinger og valg innenfor.

Ved at nabokommuner i en region går sammen om boligpolitiske og boligstrategisk planlegging, vil mulighetene framstå som mer mangfoldige enten det gjelder eksisterende boligmasse eller utvikling og utbygging i årene fremover. Selv om de konkurrerer om innbyggere må de som region samarbeide for å stå sterkere i stedskonkurransen regioner imellom.

Som ledd i en interkommunal strategi vil det også være verdifullt om kommunene på sine hjemmesider til en hver tid har en samlet oversikt over boligtilbud og framtidige muligheter i regionen, dvs. så vel eksisterende som planlagte boliger. Det omfatter både hus, leiligheter, småbruk, boligtomter og tomter som er under regulering. På denne måten kan potensielle tilflyttere og tilbakeflyttere vurdere mulighetene litt fram i tid.

Disse gode grepene vil bidra til et mer differensiert boligmarked, som i sum gir et mer attraktivt boligmarked.