Sammendrag

• Rapportens hovedfunn
• Tilhørighet og mistrivsel: Betydningen av kjønn og klasse

Denne rapporten har hatt som hensikt å undersøke hvordan det å være ung i distriktene skiller seg fra det å være ung andre steder i Norge. Spesielt har vi sett på ulike sider av distriktsungdoms tilhørighet, trivsel og på ungdommenes fram­tidsplaner. Hva karakteriserer unge som bor i Distrikts-Norge, deres tilhørighet til oppvekststedet og deres utfordringer med å bo der de bor? Hvilke ungdommer opplever hjemstedet som godt, og hvem har det mer problematisk?

Vi har lagt vekt på hvordan kjønn og sosioøkonomisk bakgrunn samspiller med oppvekststedet. Det innebærer at vi har undersøkt om kjønn og sosioøkonomisk bakgrunn har ulik betydning for ulike sider ved ungdommenes liv avhengig om de bor i distriktene eller i mer sentrale strøk. Dette har vi undersøkt med en flermetodisk tilnærming der funn fra kvalitative analyser har blitt undersøkt med kvantitative data, og motsatt, kvantitative analyser har blitt fortolket gjennom kvali­tative analyser. Dermed har problemstillingene vi har undersøkt blitt vurdert både i dybden og bredden og behandlet komparativt både kvalitativt og kvantitativt. Datamaterialet rapporten bygger på, er Ungdata og den kvalitative longitudinelle ungdomsundersøkelsen Ungdom i endring, som følger ungdom i fire svært ulike oppvekstmiljøer gjennom ungdomstida med intervjuer med ungdommer og foreldrene deres. Vi tar i rapporten utgangspunkt i bygda vi har kalt Industribygd, et bygdesamfunn som eksemplifiserer noen nokså typiske trekk ved norske distriktskommuner.

Vi finner at mens distriktsungdoms oppvekst er preget av stor grad av tilhørighet, dype slektskap og en bredere form for deltagelse på fritidsarenaen enn i andre strøk, er det også blant jentene mer mobbing, mistrivsel med lokalmiljøet og oftere dårlig opplevd helse og dårlig selvbilde i distriktene. Der mange gir uttrykk for en opplevelse av samhold, likhet og inklusjon, så er det mange som har mange negative opplevelser i sin oppvekstsituasjon. Disse trekkene er forbundet med hva vi kaller en sosioøkonomisk og kjønnet distriktseffekt: Selv om ungdommene i Distrikts-Norge på mange måter ligner ungdommene i resten av landet, så skiller distriktsungdommene seg ut på flere områder med mindre sosioøkonmiske forskjeller, men med større kjønnsforskjeller.

Kjønnsforskjellene er mest påfallende og alarmerende: På flere områder har en del av jentene det dårligere jo mindre sentralt de bor. De største og alvorligste ulikhetene vi har funnet, handler om større grad av mobbing og dårlig selvbilde, hvor distriktsjenter skiller seg ut i negativ forstand. Særlig er det jenter med færre sosioøkonomiske ressurser som sliter, og det er også disse som i størst grad ønsker å flytte fra kommunen når de blir eldre. Samtidig finner vi også at psykiske helseplager er mindre utbredt i distriktene, blant annet fordi skolestresset har mindre sammenheng med psykiske helseplager her enn det har i resten av landet.

De sosioøkonomiske forskjellene er mindre blant ungdom i Distrikts-Norge enn blant ungdom i resten av landet på flere områder; særlig gjelder dette fritids­aktiviteter og opplevelsen av nærmiljøet. Men til tross for vesentlige ulikheter mellom ungdom i distriktene og ellers i landet, så er framtidsoptimismen i all hovedsak lik.

Vi identifiserer tre hovedprofiler av distriktsungdom: de rotfesta og veltilpassa ungdommene der gutter er i flertall, de som vil opp og ut der jenter og unge med høy sosioøkonomisk status er i flertall, og de sårbare ungdommene der jenter og unge med lav sosioøkonomisk status er i flertall. I det følgende skal vi først beskrive disse hovedfunnene i større detalj, før vi diskuterer følger, fortolkninger og håp for framtida.

Rapportens hovedfunn

Et liv preget av nære relasjoner, sosial støtte og tilhørighet

Distriktsungdoms oppvekst er preget av stor grad av tilhørighet, dype slektskap og større grad av deltagelse på fritidsarenaen enn i andre strøk. I Industribygd kommer dette til uttrykk gjennom tette nettverk og mange sterke individuelle koblinger mellom ungdommene og de eldre generasjonene, og gjennom delta­kelse på fritidsarenaen som er en av de mest sentrale arenaene for å være sammen med jevnaldrende. Denne deltakelsen er sterkt understøttet av voksne i bygda – sammen med en kultur for deltagelse og solidaritet og at alle skal få mulighet til å være med. De kvantitative analysene viser at ungdom i distriktene og ellers i landet er sammen omtrent like mye i uformelle fritidsaktiviteter, men at ungdom i distriktene deltar i organiserte fritidsaktiviteter i større grad enn ungdom andre steder. Deltakelsen på fritidsarenaen er også noe mer inkluderende i Distrikts-Norge i den forstand at det er flere unge med lav sosioøkonomisk status som deltar, og det gjennomsnittlige antallet forskjellige organiserte fritidsaktiviteter ungdom er med i, er høyere i distriktene enn i de mer sentrale kommunene. Et hovedfunn er at ungdoms liv i distriktene ofte er preget av nære relasjoner, sosial støtte, tilhørighet og aktiv deltagelse – hva Putnam (2000) kaller for sosial kapital.

Flere unge jenter sliter med selvbilde og mobbing

Sosial kapital er i forskningslitteraturen og samfunnet ellers i det store og hele sett på som svært positivt og ettertraktet. Imidlertid har forskere også sett på en del negative sider ved sosial kapital (Portes, 1998; Villalonga-Olives & Kawachi, 2017), for eksempel eksklusjon av folk som ikke oppfattes å passe helt inn, sosial kontroll, krav om konformitet og jantelov. Dette finner vi at også at til dels treffer Distrikts-Norge i større grad enn resten av landet. Med utgangspunkt i analyser av Industribygd så vi at det kunne være vanskelig å skille seg ut i en liten bygd, vanskelig å komme som innflytter, og vanskelig å få hjelp med psykososiale problemer dersom en trengte det. Her var det svært utbredt med utfordringer med spising, kroppsbilde og selvbilde blant jentene, og også noe blant guttene. I disse analysene ser vi med stor tydelighet at særlig det å være ung jente i Distrikts-Norge kan være vanskelig og risikabelt.

I Ungdata finner vi at langt flere jenter enn gutter opplever mobbing, kropps­misnøye, misnøye med fysisk og psykisk helse og har dårlig selvbilde generelt. Vi finner at jenter ser ut til å være langt mer sårbare enn gutter for en negativ «distriktseffekt» – jo mindre sentrale kommuner, jo flere jenter rapporterer om høyt nivå av mobbing, kroppspress, dårlig opplevd helse og dårlig selvbilde.

Guttenes erfaringer i så måte er i det store og hele ganske like uansett hvor de bor i landet, med unntak av at guttenes opplevelse av kroppspress stiger jo mer sentrale kommunene blir, altså motsatt enn for jentene. Dessuten slår kroppspress og det å ikke delta i organiserte fritidsaktiviteter, ekstra negativt ut for å ha dårlig selvbilde for jenter i distriktene sammenlignet med jenter i samme situasjon ellers i landet. Begge disse faktorene kan være med å forklare at jenter i distriktene har lavere selvbilde enn jenter i landet for øvrig.

Arbeiderklassejenter er mest utsatt

En kjønnet distriktseffekt omhandler samspillet mellom stedets strukturelle muligheter og konformitet – det er vanskeligere for en del jenter å passe inn. I tillegg har vi sett en tendens til en sosioøkonomisk distriktseffekt, ved at forskjellene mellom ungdom fra hjem med ulikt sosioøkonomisk ressursnivå er mindre i Distrikts-Norge enn i resten av landet. Analysene viser at disse effektene i noen tilfeller samspiller: Mens gutter har det nokså likt uansett hvor de bor, og hvilken sosioøkonomisk bakgrunn de har, ser vi at hvordan jentene har det, i noe større grad avhenger av både bosted og sosioøkonomisk bakgrunn. Dette innebærer at arbeiderklassejenter er overrepresentert blant de som har en vanskeligere oppvekstsituasjon: de er mest utsatt for mobbing, har mest psykiske plager og føler i minst grad de passer inn blant medelevene.

Mindre psykiske helseplager

I lys av funnene om at mobbing og dårlig selvbilde er mer utbredt i distrikts­kommunene enn ellers, er det tilsynelatende nokså paradoksalt at vi også finner at det er en mindre andel av ungdommer som opplever psykiske helseplager i distriktene enn ellers i landet, ettersom psykiske helseplager er nært knyttet til mobbeerfaringer og dårlig selvbilde. Jenter har jevnt over høyere nivå av psykiske helseplager enn gutter. Når vi holder skolestress, fornøydhet med utseende og tid brukt på sosiale medier like, finner vi at jenter fortsatt har høyere nivå enn gutter av psykiske helseplager. Risikoen for psykiske plager øker jo mer skolestress man har, jo mindre fornøyd man er med utseendet, og jo mer tid man bruker på sosiale medier. Alle disse sammenhengene, med unntak av skolestress, er like mellom de to stedene, men i distriktet er skolestress litt mindre relatert til psykiske plager enn hva de er i resten av landet. Industribygd var preget av ro, lavt stressnivå og prestasjonspress. Disse funnene bekrefter det vi i tidligere studier har funnet – at psykisk helse-målene i Ungdata primært har sammenheng med prestasjons- og skolepress (Bakken, Sletten, & Eriksen, 2018; Eriksen, Sletten, Bakken, & von Soest, 2017). Et hovedfunn er dermed at psykiske helseplager er mindre utbredt i distriktene, blant annet fordi skolestresset har mindre sammenheng med psykiske helseplager her enn det har i resten av landet.

Jenter uten planer om høyere utdanning ønsker å flytte

Til tross for vesentlige ulikheter mellom ungdom i distriktene og ellers i landet, er framtidsoptimismen i all hovedsak lik. Vi ser at sammenhengen mellom å ha utdanningsplaner og framtidsoptimisme er noe svakere i distriktene enn hva den er i landet for øvrig. Når vi ser store kjønnede og sosiale ulikheter i ungdoms utdannings- og framtidsplaner, handler det kanskje i mindre grad om at ungdom i distriktene og ellers i landet har ulike muligheter til et lykkelig liv, men snarere om at de ser for seg ulike typer liv. Færre jenter rapporterer likevel om framtids­optimisme enn guttene. Guttene i distriktene er noe mer optimistiske enn guttene i resten av landet, mens for jentene er det motsatt. Distriktsgutter uten utdannings­planer er de som oftest ønsker å bli boende i kommunen, mens distriktsjenter uten utdanningsplaner er de som i minst grad ønsker å bli boende. Dette strider imot en antagelse om at distriktsungdoms planer om høyere utdanning alltid fører med seg flytteplaner – dette er altså ikke en selvfølge; blant gutter som har planer om høyere utdanning, så er det færre som tror de vil bo i kommunen i framtida, mens blant jentene med planer om høyere utdanning er det faktisk flere som tror de vil bli boende i kommunen. Industribygd kan gi et innblikk i hvorfor det kan være sånn. I Industribygd, et samfunn med svært tradisjonelt kjønnede arbeidsklasseyrker, planla de fleste ungdommene framtider som fulgte i de kjønnede og klassede mønstrene på stedet. Mulighetene og identiteten er nært knyttet opp til en type arbeidsklassemaskulinitet og muligheter for arbeiderklasseyrker som er tradisjo­nelt mannlige.

Tre ulike typer distriktsungdom

Til slutt har vi sett på hvordan alle disse ulike faktorene henger sammen helhetlig i ungdoms liv. Her ser vi at ungdom i distriktene kan grupperes i tre hovedprofiler eller grupper av ungdom. «De rotfesta og veltilpassa» er den største profilen. Disse ungdommene har det stort sett svært bra: de har dype røtter og tette bånd i bygda, de ønsker å bli boende, og deres framtidsorienteringer er sterkt forankret i det lokale. De har gode venner og gode relasjoner til skole og foreldre, svært få opplever mobbing og er over gjennomsnittlig fornøyd med helse og lokalmiljø. Dette finner vi i både det kvalitative og kvantitative materialet. Kvantitative analyser viser at nesten halvparten av ungdommene kan sorteres inn i denne kategorien. To av tre i gruppen er gutter, og de tidlig i tenårene er overrepresentert.

«De som vil opp og ut» er fulle av pågangsmot, overskudd og optimisme, og de har gode og trygge nettverk i bygda i langt større grad enn de sårbare og rotløse ungdommene, men de opplever i mindre grad at de passer inn i bygda. De ser for seg en framtid som inkluderer høyere utdanning – et annet sted enn i bygda. Denne gruppa finner vi også i både det kvalitative og det kvantitative materialet. Denne gruppa har et større innslag av jenter og ungdommer med høyt sosio­økonomisk ressursnivå, de er mer fornøyde med venner, skole og foreldre, men har noe dårligere selvbilde og mer fysiske og psykiske helseplager.

«De sårbare» er ungdom som vi også ser i både det kvalitative og det kvantitative datamaterialet. Disse ungdommene har mange utfordringer: De opplever mobbing og er i liten grad tilfreds med seg selv og helsa si. De sosiale relasjonene ser ut til å være dårlige, og de er ikke fornøyde med lokalmiljøet. Mens jentene ser ut til å ha kompliserte vennerelasjoner, ser guttene ut til å være mer isolerte. I de kvantitative analysene finner vi to litt ulike sårbare grupper. «De særlig utsatte» utgjør 5 prosent. Disse skårer svært dårlig på de fleste områdene vi har undersøkt: De er lite fornøyde med lokalmiljø, fysisk og psykisk helse, venner, foreldre og skole. Svært mange blir mobbet, og de er lite aktive. I denne gruppa er det en overvekt av jenter. En annen undergruppe er «De utsatte med gode venner». De har bedre vennerelasjoner, men er ellers svært utsatte. Disse utgjør 9 prosent, og også her er det en overvekt av jenter.

Tilhørighet og mistrivsel: Betydningen av kjønn og klasse

Vi finner altså at det overordnet er mer risikabelt å være jente enn gutt i distriktene. Men det er også visse maskuliniteter og femininiteter som passer bedre inn enn andre, og dette har med klasse å gjøre. Det er gutter uten utdanningsplaner som i høyest grad vil bli boende i kommunen, mens jenter med lave sosioøkonomiske ressurser som i høyeste grad vil vekk. Hva kan forklare den kjønnede og klassede distriktseffekten? Hvorfor er det slik at guttene ser ut til å trives langt bedre enn jentene, og særlig enn jentene med mindre sosioøkonomiske ressurser?

Guttas bygd

De strukturelle mulighetene og begrensningene som en bygd som Industribygd tilbyr, er svært tydelig kjønnet og klassespesifikke. Strukturelle muligheter i distriktene – som et kjønnet arbeidsmarked – er tett relatert til opplevelsen av tilhørighet til stedet. Selv om gutter og jenters arbeidsmuligheter i Industribygd framstår som nokså komplementære, er det ikke slik at gutter og jenters yrkesmuligheter likevel er helt sammenlignbare. Identiteten i bygda dreier seg i svært stor grad om hjørnesteinsbedriften. Denne er nærmest totalt mannsdominert og gjør noe med statusen til de mannlige arbeiderne i bygda, fordi bygdas fortid, nåtid og framtid beror på den mannlige arbeidskraften. Det er nærliggende å se for seg at dette kan gjøre at flere gutter enn jenter føler en dypere tilhørighet til bygda. Strukturelle føringer i form av framtidige muligheter henger sammen med en form for kjønnet gjenkjennelse av preferanser som forutsetter opplevelsen av tilhørighet. De ungdommene som føler seg mest hjemme i Industribygd og planlegger å bli boende der når de blir voksne, er nettopp arbeiderklasseguttene som ønsker seg inn i hjørnesteinsbedriften i bygda som sin far, og til en viss grad jentene som planlegger karrierer i førstelinjetjenesten i helse- og omsorgsyrker som sin mor.

Parallelt og avhengig av disse strukturelle føringene ser vi at ungdoms fram­tidsplaner er nært knyttet til deres opplevelse av tilhørighet til lokalmiljøet og deres trivsel og opplevelse av å passe inn. Opplevelsen av tilhørighet og at en passer inn kan dermed være en god måte å forstå ulikhet på, fordi det ikke bare er de materielle strukturene som betinger tilhørighet, men også ulike former for trivsel, anerkjennelse, selvrealisering og muligheter samfunnsdeltakelse. Guttene i distriktene ser ut til å finne disse tingene i hjembygda i langt større grad enn jentene.

Jentene som vil vekk

Jentene i distriktene ønsker i langt mindre grad enn guttene å bo i kommunen når de blir eldre (45 prosent blant guttene mot 29 prosent blant jentene), og jo lenger vi kommer ut i distriktene, jo større blir kjønnsforskjellen. Årsaker til at jentene flytter fra bygda, er oftest forstått i lys av at de i større grad ønsker å ta høyere utdanning. Det ser vi også at til en viss grad stemmer – langt flere distriktsjenter ønsker å ta høyere utdanning enn gutter i distriktene. Men vi ser også at det er de jentene som ikke planlegger å ta høyere utdanning som i aller størst grad ønsker å forlate hjemkommunen. Vi må derfor flytte blikket fra det som trekker de unge jentene til større steder, til å se hva som støter dem vekk fra oppvekststedet.

Distriktsjenter med lav sosioøkonomisk bakgrunn, som er de som i høyest grad vil vekk fra distriktene, er også de som i aller minst grad opplever tilhørighet og at de passer inn blant medelever. De opplever oftest mobbing og har oftest dårlig selvbilde. Dette kan handle om at distriktene i større grad enn andre steder mangler positive kvinneroller, og hvor økonomisk overlevelse og stolthet ofte hviler på de tradisjonelt mannlige arbeidsplassene. Vi har sett at sårbare jenter med arbeiderklassebakgrunn i liten grad har tydelige eller realistiske planer for framtida. Det ser ut til at de sårbare jentene har en «push»-faktor ut av hjemstedet, og en mindre tydelig «pull»-faktor for å bli. Dette er distriktenes smertepunkt: De manglende yrkesmulighetene og den manglende positive identiteten for jenter og kvinner med lav sosioøkonomisk status i distriktene.

I Demografiutvalgets utredning (NOU 2020: 15, 2020) kommer det fram at distriktsbefolkningen ikke lenger har noe befolkningsoverskudd igjen å forsyne resten av landet med. Det er en stor samfunnsmessig utfordring hvem som skal passe på de eldre i distriktene. Dette er en jobb som tradisjonelt har falt på arbeiderklassekvinner. Hva nå om de unge jentene med arbeiderklassebakgrunn flytter? Her bør forskningen inkludere perspektiver som tilhørighet, trivsel og anerkjennelse. Hva er det som får noen til å ønske å bli værende et sted? Hva kan få arbeiderklassejentene til å bli? Den kanskje aller viktigste verdien vi har identifisert som kjennetegner distriktene mer enn andre steder i Norge, er sosial kapital. Sosial kapital (Putnam, 2000) kjennetegnes av ressurser som oppstår i relasjonene mellom mennesker, som vedlikehold av normer, høy grad av tillit og sanksjonering av normbrudd, og er en stor styrke for distriktene. Det er et mulighetsrom i distriktene til å utvide hvem som får tilgang på denne tilhørigheten. For å få til det, vil det være nødvendig å utvikle og satse på større kompetanse og kunnskap om ungdoms psykososiale liv, for eksempel gjennom å heve læreres og helsesykepleieres kompetanse til å sørge for et inkluderende og trygt psykososialt miljø før alle elevene, større mangfoldstoleranse blant barn, ungdom og voksne, og lærerne må i større grad utvikle sin kompetanse i å oppdage, stoppe og forebygge utestenging, ryktespredning, baksnakking og mobbing. Vi trenger også å gi jentene statusfylte roller å fylle i distriktssamfunn som bæres av mannlige idealer og samfunnsstrukturer – for eksempel gjennom å løfte statusen til pleie- og omsorgssektoren. Distriktskommunene må i større grad skape muligheter for positiv tilhørighet, slik at det blir attraktivt å bo i distriktene også for jenter. Håpefullt nok kan distriktene være et svar på en av de største utfordringene for unge mennesker i dagens samfunn, med stress, press og psykiske helseplager. De kan tilby en annen måte å leve på: med nærhet mellom mennesker og til naturen, bærekraft og umiddelbarhet i et liv preget av mer ro.

Kapittel 1: Introduksjon

Stedet en vokser opp er sentralt for hvordan barn og ungdom har det, og hvordan de utvikler sosiale og kulturelle praksiser (N. U. Sørensen & Pless, 2017). Nabo­lagets betydning for unges muligheter har særlig blitt utforsket i urbane strøk (Brattbakk & Andersen, 2017), men det har vært forholdsvis lite forskning på hvor­dan det er å være ungdom i distriktene sammenlignet med forskning på ungdom andre steder – spesielt i byene. Elisabet Öhrn og Dennis Beach påpeker i en antologi om svenske ungdoms oppvekst og utdanning i distriktene at en slik «metrosentrisme» gjør at behovene og utfordringene til ungdom som ikke vokser opp i sentrale strøk, overses – og risikerer å underdrives (Öhrn & Beach, 2019: 1). I en ny kunnskapsoversikt viser Johan Fredrik Rye at vi også i norsk sammenheng har relativt lite kunnskap om distriktsungdom (Rye, 2019), til tross for at norske forskere sitter på en del data om ungdom i alle regioner, blant annet gjennom Ungdata og Statistisk sentralbyrå.

I følge Ryes gjennomgang (2019) har ungdom som vokser opp i Distrikts-Norge andre oppvekstrammer enn ungdom i mer urbane strøk. Dette dreier seg om flere ting, blant annet at ungdom i distriktene har en annen demografisk komposisjon enn resten av landet, at det i distriktene er en annen økonomisk- og arbeids­markedsprofil med mer arbeiderklasse og rurale industrier (landbruk, fiske, turisme og utvinning av naturressurser), at det er geografiske forskjeller og mer spredt bosetning og at det er andre kulturelle koder, for eksempel mer tradisjonelle holdninger til kjønn. Mye forskning har beskrevet en dikotomi mellom ungdoms opplevelse av distriktet som rural idyll på den ene siden (Villa, 1999) og kjedelig, tradisjonelt og preget av sosial kontroll på den andre siden (Eggebø, Almli, & Bye, 2015; Rye, 2006). Men det siste tiåret har det kommet svært lite ny norsk forskning ungdom i distriktene.

Det er denne rapportens hovedanliggende å undersøke hvordan det å være ung i distriktene skiller seg fra det å være ung andre steder i Norge. Spesielt ser vi på ulike sider av tilhørighet, trivsel og på ungdommenes framtidsplaner. Hva karakteriserer unge som bor i Distrikts-Norge, deres tilhørighet til oppvekststedet og deres utfordringer med å bo der de bor? Hvilke ungdommer opplever hjem­stedet som godt, og hvem har det mer problematisk? Vi legger særlig vekt på hvordan kjønn og sosioøkonomisk bakgrunn samspiller med oppvekststedet, som innebærer at vi undersøker om kjønn og sosioøkonomisk bakgrunn har ulik betydning for ulike sider ved ungdommenes liv avhengig om de bor i distriktene eller i mer sentrale strøk. Dette undersøker vi basert på både kvalitative og kvantitative data, og vi bruker en flermetodisk tilnærming, der funn fra de kvalitative analysene også har blitt undersøkt med kvantitative data, og motsatt, kvantitative analyser har blitt fortolket gjennom kvalitative analyser. Dermed har problem­stillingene vi adressert blitt vurdert både i dybden og bredden, og behandlet komparativt både kvalitativt og kvantitativt. Datamaterialet rapporten bygger på er Ungdata og den kvalitative longitudinelle ungdomsundersøkelsen Ungdom i endring, som følger ungdom i fire svært ulike oppvekstmiljøer gjennom ungdoms­tida, med intervjuer med ungdommer og foreldrene deres. Spesielt har vi gått i dybden Industribygd, et bygdesamfunn som eksemplifiserer noen nokså typiske trekk ved norske distriktskommuner.

Rapporten er andre og siste del av et større forskningsprosjekt på oppdrag fra Distriktssenteret, der hensikten nettopp er å gi en oppdatert beskrivelse av hvordan det er å være ung i Distrikts-Norge. Den første rapporten i prosjektet (Bakken, 2020b) var basert på Ungdata. Her viste Anders Bakken hvordan ungdomslivet fortoner seg i de minst sentrale kommunene i landet sammenlignet med resten av landet. Den tok for seg en rekke tematikker som er sentrale for ungdoms liv, fra generell livskvalitet, helse og trivsel, forhold til lokalmiljø, foreldre, skole og venner, til bruk av media og deltagelse på fritidsaktiviteter.

I denne andre rapporten skal vi utdype særlig to hovedfunn som kom fram i den første rapporten. For det første viste Bakken at på de fleste av de overnevnte områdene er distriktsungdommene ganske like ungdom ellers i landet: De er fornøyde med seg selv og sin egen helse, vennene sine, foreldrene sine og skolen sin og bruker omtrent like mye tid på fritidsaktiviteter (Bakken, 2020b). Her skal vi undersøke dette funnet nærmere, blant annet ved å se på hvordan nøkkel­indikatorene fordeler seg på kjønn og sosioøkonomisk bakgrunn. For det andre fant Bakken også noen vesentlige forskjeller mellom ungdom i distriktene og ellers i landet: Langt færre i distriktene tror de kommer til å ta høyere utdanning og færre opplever prestasjonspress og psykiske helseplager. Flere har opplevd mobbing og flere er misfornøyd med lokalmiljøet sitt (Bakken, 2020b). Vi undersøker disse ulikhetene nærmere her, og ser på hva som kan forklare dem.

Funnene i denne rapporten kan være med på belyse de nye og nokså bekymrings­verdige tendenser i distriktenes demografi som kommer fram i Demografiutvalgets utredning (NOU 2020: 15, 2020). Distriktsutfordringen, som vi har kjent den til nå, er snudd på hodet, melder Demografiutvalget: Distriktene har tidligere forsynt byene med ungdom, og utfordringen har vært å bremse strømmen av unge mennesker til byene. Det har blitt gjort blant annet gjennom tiltak for å skape arbeidsplasser i distriktene. Men nå er dette bildet endret. Distriktsbefolkningen har ikke noe overskudd igjen å forsyne resten av landet med. Fraflyttingen fra distriktene er i ferd med å stoppe opp – fordi de som er igjen er i ferd med å bli gamle.

Som en refleksjon av denne til nå dominerende distriktsutfordringen, har forskning på distriktsungdom hatt en tendens til å fokusere på ungdommenes valg om å bli værende eller flytte fra hjemstedet (Rye, 2019; se også svensk og dansk forskning, Öhrn, 2012 og Gulløv & Gulløv, 2020). I følge Rye har forskningen på dette feltet lagt vekt på strukturelle rammer som har ført til at flere ungdommer flytter fra distriktene enn de som flytter motsatt vei. Forskningen har særlig sett på utdanning- og arbeidsmarkedets muligheter, samt kulturelle diskurser om byen som «mer moderne» og mulighetsrik (Rye, 2019). Men fordi distriktsutfordringen nå ser ganske annerledes ut, slik Demografiutvalget ser det, er utfordringen nå snarere å få gode tjenester til de som blir igjen i distriktene og, ikke minst, gi nytt liv til småsamfunn – blant annet gjennom å skape bolyst for unge. I denne rapporten ser vi på hva unge finner verdifullt og meningsfullt med hjemstedet sitt, men også på de utfordringene de opplever der.

Strukturen i rapporten

Rapporten starter i kapittel 2 med en bred kartlegging av nøkkelindikatorerer, og undersøker her i hvilken grad og på hvilken måte er kjønnsforskjellene og de sosiale forskjellene i distriktskommunene annerledes enn ellers i landet. Dette kapittelet utgjør sammen med den første rapporten i prosjektet (Bakken, 2020b) et utgangspunkt for videre analyser i resten av rapporten. Vi finner på flere områder større kjønnsforskjeller blant ungdom i Distrikts-Norge. Flere av distriktsjentene har dårligere selvbilde, dårligere forhold til lokalmiljøet, dårligere opplevd helse og blir oftere mobbet, sammenlignet med jenter i resten av landet. Vi finner også at ungdom i distriktene, tross ulikt sosioøkonomisk ressursnivå hjemme, er litt likere hverandre på tvers av de fleste nøkkelindikatorene enn hva ungdommene i de sentrale områdene er. Hvorfor er det slik? Kan det være at jentene er mer sårbare for en slags “distriktseffekt” enn hva guttene er? Hva er det med distriktene som gjør at de sosioøkonomiske forskjellene ofte blir mindre? I resten av rapporten utforsker vi ulike sider ved disse trekkene.

I kapittel 3 undersøker vi hva som kjennetegner ungdoms opplevelse av tilhørighet i de minst sentrale kommunene. De kvalitative analysene viser at ungdom selv verdsetter fellesskap og deltagelsesverdier, noe som kommer til uttrykk både gjennom ungdommenes forhold til slekt på tvers av generasjoner og deres deltagelse i fritidsaktiviteter. Vi undersøker om disse trekkene er noe som kan sies å gjelde Distrikts-Norge generelt, og ser også på kjønns- og klassemønstre for deltagelse og tilhørighet på den sosiale fritidsarenaen.

I kapittel 4 undersøker vi om det kan det være slik at ungdomstida i distrikts­kommuner er preget av større grad av konformitetspress enn ellers i landet, og om sannsynligheten er større for å oppleve mobbing eller utvikle dårlig selvbilde for unge i distriktene – og hvilke ungdommer som har slike utfordringer. Vi ser nærmere på utbredelse av mobbing og opplevelsen av å ikke passe inn, kropps­bilde og selvbilde, og på samspillet med bosted, kjønn og sosial bakgrunn.

I lys av funnene om at mobbing og dårlig selvbilde er mer utbredt i distrikts­kommunene enn ellers, er det tilsynelatende nokså paradoksalt at vi også i kapittel 2 finner mindre andel av ungdommer som opplever psykiske helseplager i distriktene enn ellers i landet, ettersom psykiske helseplager er nært knyttet til mobbeerfaringer og dårlig selvbilde. I kapittel 5 undersøker vi derfor ungdoms psykiske helseplager ved å se på sammenhengene med sted, kjønn og sosial bakgrunn, og med mobbing, kroppspress og utdanningsplaner.

I kapittel 6 ser vi nærmere på distriktsungdoms tanker om utdanning og framtid, særlig hvordan utdannings- og framtidsplaner samspiller med kjønn og sosioøko­nomisk bakgrunn for ungdommers opplevelse av muligheter og begrensninger. Vi undersøker også om ulike framtidsplaner sammen med unges forventninger om et godt og lykkelig liv i framtiden.

I disse kapitlene fokuserer vi på enkelte atskilte områder i unges liv og på sammenhengen mellom ulike variabler på hvert område. I kapittel 7 er ambisjonen å se på dataene på en ny måte for å få en bedre helhetsforståelse for unges liv, der vi fokuserer utelukkende på distriktsungdom. Det samlede datamaterialet vårt, kvalitativt og kvantitativt, danner grunnlag for å tegne et bilde av ulike «profiler» eller kategorier av ungdom, der bakgrunnsvariabler som kjønn og sosial bakgrunn spiller sammen med alle de sentrale tematikkene vi har sett på tidligere i rapporten.

I avslutningskapittelet oppsummerer vi rapportens hovedfunn. Vi diskuterer her sammenvevingen av kjønn, sted og klasse i lys av de strukturelle mulighetene som stedet tilbyr og den subjektive opplevelsen av tilhørighet. Særlig diskuterer vi mulige årsaker til og betydningen av at et av de mest sentrale funnene, at gutter ser ut til å trives så mye bedre i distriktene enn jenter.

Metode

Denne rapporten bygger på både kvantitative og kvalitative data. Vi bruker den kvalitative longitudinelle ungdomsundersøkelsen Ungdom i endring og, som den første rapporten, benytter vi oss av Ungdata. I samfunnsforskningen er kombina­sjon av ulike metoder unntaket framfor regelen. En grunn til dette er at det er utfordrende og tidkrevende å bringe sammen ulike datakilder (Almalki, 2016). Men fordelene med en flermetodisk tilnærming er mange, for eksempel triangulering (bekrefte resultater), komplementaritet (utfylle bildet) og oppdagelse eller utvidelse (funn fra en metode brukes til å stille nye spørsmål som kan besvares av en annen metode) (se f.eks. Almalki, 2016; Bryman, 2006). I denne rapporten er hensikten med å kombinere kvantitative og kvalitative datakilder å utnytte alle disse fordelene: å bedre mulighet for fortolkningen av hvordan det er å vokse opp i distriktene, både gjennom kontrast, utdyping og å belyse fenomenet fra flere ulike vinkler. Måten vi har gjort dette varierer litt i de ulike kapitlene, og vi viser fort­løpende hvordan de ulike metodene spiller sammen.

Ungdom i endring: De kvalitative dataene

Ungdom i endring er en kvalitativ longitudinell datainnsamling som følger ungdom i fire svært ulike oppvekstmiljøer gjennom ungdomstida. De fire oppvekstmiljøene som inngår i Ungdom i endring, ble valgt fordi de skiller seg ut på ulike faktorer: de er svært rurale, urbane eller forstedskommuner, de er kommuner der befolk­ningen har svært høy utdanning og høy inntekt og kommuner der befolkningen er preget av arbeidsledighet, lav utdanning og lav inntekt, de har ulike nivåer av industri og forretningsvirksomhet, og de har ulike nivåer av etnisk og kulturelt mangfold. To av disse oppvekststedene er bynære strøk og ett sted er en småby. Det siste stedet er en liten bygd som har SSBs sentralitetsgrad 5 og kan klassifiseres som i Distrikts-Norge (se definisjon av sentralitetsgrad og Distrikts-Norge under). Det er særlig intervjuene med ungdommene og foreldrene deres fra «Industribygd» – som er vårt pseudonym for denne lille bygda – som vi tar i bruk her.^[1]

Totalt med alle fire utvalgsstedene inneholder Ungdom i endring intervjuer med 81 ungdommer fra da de gikk på åttende trinn i 2018. Under koronanedstengingen våren 2020 intervjuet vi halvparten av ungdommene om igjen, og vi har også intervjuet 19 foreldre i to av kommunene, deriblant Industribygd. De intervjuene vi legger mest vekt på er de første intervjuene med ti jenter og 11 gutter fra Industribygd. Ti av disse (fem gutter og fem jenter) ble intervjuet om igjen under koronanedstengingen våren 2020 da de gikk på niende trinn. Vi trekker også veksler på disse koronaintervjuene, og på intervjuer med åtte foreldre til Industribygd-ungdommer. Foreldrene ble intervjuet om ulike aspekter ved det å være foreldre til ungdommer.

Industribygd er et bygdesamfunn som eksemplifiserer noen nokså typiske trekk ved norske distriktskommuner, men det har også noen særegenheter. Stedet har en hjørnesteinsbedrift som dominerer blant de lokale arbeidsplassene, primært for mennene i bygda, og arbeidsledigheten er lav. Selve tettstedet har et kjøpesenter og noen få butikker. Vi kjenner igjen de klassede og kjønnede mønstrene i utdanningsambisjoner og arbeidsmarkedsmuligheter fra annen forskning og egne Ungdata-analyser som nokså typisk for kommuner i Distrikts-Norge, for eksempel sikter ungdommene gjerne mot tradisjonelt kjønnede arbeiderklasse- eller nedre middelklasseyrker. Mønstrene vi ser i Ungdata gjenfinner vi i Industribygd også hva gjelder deltagelse i fritidsaktiviteter, framtidsplaner og psykososiale faktorer som skolemiljø. På noen måter er Industribygd en case som tydeliggjør og setter på spissen visse trekk ved distriktene – trekk som ikke nødvendigvis er represen­tative, men som kan synliggjøre underliggende tendenser fordi det her er mer uttalt. Dette gjelder kanskje særlig det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i bygda og den lave arbeidsledigheten. Det gjør at Industribygd kan beskrives som et stabilt og tradisjonelt industrielt tettsted.

I intervjuene har ungdommene fra alle fire steder fått de samme spørsmålene. Vi har stilt spørsmål om ungdommenes fortid og hvordan de ser på sin framtid, men primært har vi snakket om deres nåtid og hverdagsliv. Til det formål har vi brukt livsformsintervjuer. Denne metoden, skissert av Hanne Haavind (Haavind, 1984), har bakgrunn i et ønske om å gripe praksis og den sosiale prosessen som ligger forut for praksisen. Vi har brukt løpende tid som organiserende for ungdommenes fortelling og gikk gjennom gårsdagens gjøremål sammen med ungdommene, fra de står opp, går på badet, ordner seg og spiser frokost, gjennom skoledag og fritidsaktiviteter, skjermbruk og sosiale medier – til de legger seg. Vi bruker deres fortellinger om hva de har gjort som utgangspunkt for å utforske vanene og relasjonene deres og deres egne refleksjoner rundt dette (Haavind, 2000: 19). Intervjumetoden har den fordel at intervjueren ikke trenger å spørre direkte om betydningen av oppvekststed, kjønn eller klasse, men heller kan se hvordan disse tingene får betydning i praksis. Haavind skriver at «Når det anses som en metodisk fordel at denne framgangsmåten ikke spør direkte etter hva kjønn betyr, er det fordi vi søker etter det innebygde og mangfoldige i kjønnede betydninger. Kjønnede betydninger er ofte noe som tas for gitt» (Haavind, 2000: 20). En annen fordel er at vi unngår ungdommenes egne «sosiologiseringer». De ble for eksempel ikke bedt om å reflektere over hva de verdsatte ved å bo på bygda. Slike spesifikke intervjumetoder kan i tilfeller som dette risikere å invitere til normative svar eller at ungdom bare gjentar diskurser de har plukket opp. Vi har vært interes­serte i ungdommenes konkrete erfaringer og praksiser, ønsker og drømmer, idealer og opplevelser.

I designet til Ungdom i endring ligger det flere sentrale sammenligningsgrunnlag: Samanalysen med Ungdata er det viktigste, som vi kommer tilbake til i detalj under. En annen sentral dimensjon er at vi sammenligner erfaringer og praksiser i Industribygd med kultur og praksis de andre tre utvalgsstedene i Ungdom i endring, samt med deres egne intervjuer et år senere og deres foreldres intervjuer. Disse ulike sammenligningsdimensjonene utvider og forsterker funnenes styrke og troverdighet, i henhold til etablerte kriterier for kvalitet i kvalitative metoder (Tracy, 2010).

Ungdataundersøkelsene

Datamaterialet i rapporten er hentet fra ungdomsundersøkelsen Ungdata. I disse undersøkelsene svarer elever på barneskolen, ungdomsskolen og i videregående på et elektronisk spørreskjema om hvordan de har det, og hva de gjør på fritiden. I denne rapporten brukes data fra ungdomsskoleundersøkelsene som er gjennom­ført i nesten alle landets kommuner. Selve undersøkelsene ble gjennomført i skoletiden med en lærer til stede. Spørreskjemaet inneholder én fellesdel som går til alle som deltar i undersøkelsen, og én del der kommunene selv velger spørsmål. Målet med fellesdelen er å gi et helhetlig bilde av hvordan det er å være ung i dag.

Denne rapporten baserer seg i likhet med den første rapporten fra prosjektet (Bakken 2020b) resultater fra mange av spørsmålene i fellesdelen. Vi har ikke tatt med like mange spørsmål, men dekker alle de samme tematikkene. I likhet med i den første rapporten ble utvalget av variabler foretatt med tanke på å få presentert resultatene innenfor rammene av prosjektet.

Kommunene og fylkeskommunene gjennomfører sine lokale undersøkelser i samarbeid med NOVA og de sju regionale kompetansesentrene innen rusfeltet (KoRus). Undersøkelsen gjennomføres lokalt normalt hvert tredje år, men det varierer når kommunene gjør dette, slik at det over en treårsperiode foreligger både nasjonalt, regionalt og lokalt representative data. NOVA vurderer data­kvaliteten til å være svært god. Svarprosenten er høy. Dekningsgraden er også høy; hele 83 prosent av samtlige 13- til 15-åringer i Norge har vært med på undersøkelsen.

Det kvantitative datagrunnlaget i denne delrapporten er det samme som ble brukt i analysene i prosjektets første del (se Bakken 2020b). Dette materialet omfatter 146 343 ungdomsskoleelever fra 382 kommuner. Nesten samtlige Ungdata­undersøkelser som ble gjennomført i årene 2017 til 2019 inngår i undersøkelsen. Unntaket er undersøkelsene fra kommuner som gjennomførte flere ganger i tids­perioden. For disse kommunene bruker vi kun datamaterialet fra siste under­søkelse.

Om analyser og teori

Analysene i denne rapporten tar først og fremst utgangspunkt i det empiriske materialet. Vi har ikke basert utvelgelsen av tematikker ut fra et teoretisk ramme­verk eller ut fra mål om å teste enkelthypoteser. I stor grad lener vi oss på generelle faglige innsikter som er akkumulert over tid i ungdomsforskningen ved ungdoms­seksjonen ved NOVA hvor begge prosjektene som vi har dataene fra også er forankret. Ettersom et viktig siktemål er å undersøke totaliteten i ungdoms oppvekstsituasjon, baserer vi utvalget av tematikker i stor grad på hva som har vært vanlig i Ungdataundersøkelsene. Når vi så har gått i dybden og vektlegger enkelte av tematikkene herifra, så er det særlig et resultat av mønstre som framtrer i de kvalitative undersøkelsene fra Ungdom i endring. Med unntak av vår teoretiske implisitte forforståelse og hva som ligger nedfelt i de tidligere undersøkelses­oppleggene vi baserer oss på, så kan analysearbeidet sies å ha en induktiv framgangsmåte: Vi har sett hva som så å si «vokser ut» av datamaterialet, heller enn å basere oss å undersøke deduktive antakelser om virkeligheten basert på teoretiske rammeverk. Vi har med andre ord ikke satt oss fore å teste teoretiske hypoteser med den foreliggende empirien. Dette betyr imidlertid ikke at rapporten er teoriløs. Vi trekker inn teoretiske perspektiver der det er relevant for å belyse de empiriske mønstre vi beskriver.

Definisjon av Distrikts-Norge: Statistisk sentralbyrås sentralitetsmål

I denne rapporten definerer vi Distrikts-Norge på samme vis som i den første rapporten i prosjektet (Bakken, 2020b). Utgangspunktet her var at Statistisk sentralbyrås sentralitetsindeks (Høydahl, 2017). Denne indeksen tildeler til hver kommune verdier på en skala fra 0 til 1000 for å angi kommunenes sentralitet. Indeksen beregnes på grunnlag av reisetid med bil til arbeidsplasser og servicefunksjoner. Den kontinuerlige skalaen brukes også for å skille mellom seks sentalitetskategorier, fra de «Mellomsentrale 1», «Mellomsentrale 2», «Nest minst sentrale» til de «Minst sentrale». Dette er illustrert i Tabell 1.

Tabell 1. Sentralitetsindeks og sentralitetskategorier

Kontinuerlig indeks	Seksdelt mål	Todelt mål
930–1000	1 Mest sentrale	Resten av landet
870–929	2 Nest mest sentrale
770–869	3 Mellomsentrale 1
650–769	4 Mellomsentrale 2
550–649	5 Nest minst sentrale	Distrikts-Norge
295–549	6 Minst sentrale

 

Denne inndelingen ble videre brukt for å definere Distrikts-Norge som de minst sentrale og nest minst sentrale kommunene (sentralitetskategori 5 og 6). Distrikts-Norge omfattet da 220 av landets totalt sett 422 kommuner på daværende tids­punkt. Dette er kommuner som har få innbyggere og lange avstander. Disse kommunene sammenlignes i analysene opp mot de 202 kommunene som inngår i de øvrige sentralitetskategoriene; «De mest sentrale», «De nest mest sentrale», «De mellomsentrale 1» eller «De mellomsentrale 2».

Som nevnt baserer analysene i denne rapporten seg på totalt sett 146 343 respondentene i Ungdatabasen, hvorav 18 560 og 127 783 respondenter tilhører henholdsvis kategoriene «Distrikts-Norge» og «Resten av landet». I Figur 1 ser vi oversikt over kommunene som har deltatt i Ungdata etter sentralitetsklasse.

Å differensiere mellom ulike bygdestrøk er utenfor denne rapportens rammer, selv om det er stor forskjell på fjellbygd og kystsamfunn (jf. Meld. St. 5, 2019). Imidlertid skal vi også bruke en mer fingradert variant av sentralitetsmålet enn hva som ble brukt i den første rapporten. Der ble de to minst sentrale sentralitetskategoriene sammenlignet med resten av landet. I denne rapporten vil vi også, der det er relevant, vise resultater fra alle seks sentralitetskategoriene. Grunnen til at vi har gjort dette er at vi i denne rapporten vil få fram mer nyanser ved å vise at sentralitet ikke bare er et kategorisk skille mellom det sentrale og usentrale – men at det heller utgjør en faktor som i ulike grader kjennetegner de ulike kommunene.

Definisjon av variabler og nøkkelindikatorer

Operasjonaliseringen av variablene i denne undersøkelsen følger i stor grad de samme inndelingene som ble brukt i den første rapporten (Bakken 2020b), samt hva som er vanlig å bruke i andre Ungdataundersøkelser (se for eksempel Bakken 2019). Hvordan disse variablene er konstruert forklares i delen «Operasjonali­sering av nøkkelvariabler og øvrige variabler» i appendikset.

I noen analyser bruker vi noen operasjonaliseringer av variablene som fravike fra det vi ellers har brukt i mange Ungdata-sammenhenger, men som likevel framstår som særlig hensiktsmessig for inngående analyser i denne sammenhengen. Framgangsmåten for disse kodingene er også beskrevet under «Operasjonali­sering av begreper/koding av variabler» i appendikset.

Kjønn er en sentral variabel i analysene og vi skiller her mellom de som har svart at de er gutt og jente. Sosioøkonomiske ressurser er en annen sentral variabel som brukes mye i analysene.

Sosioøkonomiske ressurser er et av de sentrale målene i undersøkelsen. Varia­belen ble utviklet av Sletten m.fl. for å måle det sosioøkonomiske ressursnivået til ungdoms foreldre. Målet baserer seg på en sammenslåing av både kulturelle og økonomiske ressurser. Tre variabler brukes for å fange opp kulturelle ressurser. To av dem er spørsmål foreldrenes utdanningsnivå. Her kunne respondentene svare om både moren og faren har utdanning på universitet eller høyskole. I tillegg brukes et spørsmål om hvor mange bøker ungdommene har i hjemmet. Svaralternativene går fra «ingen» til «mer enn 1000». Fire spørsmål brukes for å måle økonomiske og materielle ressurser i hjemmet. (1) Har familien din bil? (2) Har du eget soverom? (3) Hvor mange gang-er har du reist et sted på ferie med familien din i løpet av det siste året? (4) Hvor mange datamaskiner har familien din? Disse spørsmålene er hentet fra et veletablert instrument for å måle denne typen ressurser, den såkalte Family Affluence Scale (C. Currie et al., 2008; C. E. Currie, Elton, Todd, & Platt, 1997). Svarene på alle syv spørsmålene kodes fra 0 til 3, og så slås de sammen til en indeks for sosioøkonomiske ressurser. Det vi videre har gjort er å lage en tredelt variant av denne indeksen. Her skiller vi mellom tre like store grupper; mellom tredjedelen av ungdommene som har minst sosioøkonomiske ressurser hjemme, tredjedelen som har middels nivå av slike ressurser og tredjedelen som har høyest nivå av slike ressurser hjemme.^[2] I teksten omtaler vi noen ganger tredjedelen med minst ressurser for arbeider­klasse, selv om målet for sosioøkonomiske ressurser ikke er et klasseskjema basert på yrkesinformasjon. Dette er fordi vi i de kvalitative intervjuene har informasjon om foreldrene har arbeiderklasse- eller middelklasseyrker. Språklig bruker vi derfor i noen tilfeller begrepet arbeiderklasse både om disse infor­mantene og tredjedelen med minst sosioøkonomiske ressurser ettersom det som regel, men ikke alltid, vil være overlapp mellom disse gruppene.

Klassetrinn er basert på spørsmål om hvilken klasse respondentene går i. Denne variablene inngår som kontrollvariabel i en del av regresjonsanalysene. Den trekkes dessuten inn i kapittel 7 der vi ser på ulike ungdomsgrupper.

Oversikt over datamaterialet

Tabell 2. Deskriptiv statistikk

	Sentralitet
	Distrikts	Resten av landet	Total
Kjønn
Gutter	51	50	50
Jenter	49	50	50
Total	100	100	100
Sosioøkonomisk ressursnivå
Lav SØS	40	33	34
Middels SØS	36	34	34
Høy SØS	24	33	32
Total	100	100	100
Klassetrinn
8.klasse	34	34	34
9.klasse	33	33	33
10.klasse	33	33	33
Total	100	100	100

Noen ord om analysene av spørreskjemadataene

De fleste analysene av spørreskjemadataene i rapporten er krysstabellanalyser. Her viser vi hvordan svarene på de ulike nøkkelindikatorene (selvbilde, forhold til foreldrene, helsa, osv..) er når vi prosentuerer ut fra flere uavhengige variabler. De viktigste av disse er sentralitet (distrikt vs resten av landet), kjønn (gutter vs jenter) og sosioøkonmiske ressurser(lavt nivå vs middels nivå vs høyt nivå.

I en del av analysene har vi brukt linære og logistiske regresjonsanalyser for å beregne sannsynligheter for at ungdommene med ulike kjennetegn har positiv skåre på indikatorene eller andre av de avhengige variablene vi ser på . Fordelen med disse er at vi med dem også kan kontrollerer for klassetrinn som i noen tilfeller kan være ønskelig å kontrollere for.

Er forskjellene små eller store, viktige eller ikke, og er de signifikant forskjellige eller ikke? I mange av analysene er det forskjeller vi fokuserer på. Selv om forskjeller er viktige å undersøke, kan dette også bidra til at man «glemmer» at det også kan være store likheter, selv om det også er visse forskjeller. Derfor er det viktig å ha dette i bakhodet når man får resultatene i rapporten presentert. Når vi ser på nøkkelindikatorene i kapittel 2 er det for eksempel en tabellanalyse som viser hvor mange av guttene og jentene i distriktene som er fornøyd med foreldrene sine. Den neste krysstabellen viser hvor mange gutter og jenter det er som er fornøyd med foreldrene sine i resten av landet. Et siktemål i rapporten er å undersøke om kjønnsforskjellene i distriktene og i resten av landet er ulike. For å undersøke dette kan man se på forskjellen mellom gutters og jenters andeler. Dersom forskjellene er nokså like, tyder jo dette på at det er fravær av forskjeller eller at det er liten variasjon i ulikheten. For å undersøke om forskjellene er signifikant forskjellig bruker vi regresjonsanalyser med samspilledd. Dersom signifikanssansynligheten er mindre enn 0.05 regner vi sammenhengene for å være signifikant forskjellige. Signifikansnivå forteller oss imidlertid ikke alltid om forskjellene er store eller små – eller viktige for den saks skyld. Det de angir er om det er sannsynlig at en gitt forskjell eksisterer i populasjonen. Ettersom vi har så mange respondenter i Ungdata er det mange relativt små forskjeller som likevel kan være signifikant forskjellige – og slikt sett eksistere ute i populasjonen. Men det er ikke gitt at forskjellene er store selv om de er signifikante. Om forskjellene er små eller store er et fortolkningsspørsmål som det ikke finnes noe automatisk svar på. I noen tilfeller kan forskjeller på for eksempel to prosentpoeng framstå som små. Kanskje vil man si at en forskjell på fem prosent poeng er en tydlig forskjell, mens en forskjell på 10–15 proentpoeng er en stor forskjell. Men dette kan man ikke alltid si. Selv forskjeller på to prosentpoeng kan i en hel populasjon av ungdom utgjøre ganske mange ungdom. Dersom det er snakk om alvorlige fenomener som psykiske plager, vold eller rusmiddelbruk er det opplagt at selv det som framstår som små forskjeller kan være veldig viktige. En måte å tenke omkring dette er å omregne fra prosenttall til faktiske tall for hvor mange gitte nivåer gjelder i populasjonen. Se slutten av kapittel 2 for et eksempel på dette.

Det er verdt å merke seg at det er noe usikkerhet rundt estimatene. I analysene presenterer vi som hovedregel estimatene som oppgitt i prosent og rundet av til nærmeste hele tall. Dette innebærer at tallene noen steder i figurene ikke summerer til hundre prosent. Vi gjør likevel dette fordi det letter lesningen, og fordi det reelt sett er en usikkerhet rundt estimatene. Ved å inkludere desimaler kan vi gi inntrykk av en større presisjon enn det reelt sett er. Noen steder gjør vi imidlertid det likevel. Det er i noen tilfeller hvor fenomenene er marginale og gjelder små grupper, og i noen figurer der hele prosenttall framstår som ulogiske. I noen av figurene er det også inkludert konfidensintervall for å illustrere usikkerheten rundt estimatene. Disse er indikert med streker på hver stolpe i figurene.

En annen ting man bør være oppmerksom på er at Ungdata er en tverrsnitts­undersøkelse. Det betyr at man ikke kan trekke konklusjoner om årsaks­sammenheng mellom variablene i undersøkelsen. Mellom noen av de variablene vi inkluderer i analysene kan påvirkningen gå begge veier, for eksempel når det gjelder planer om høyere utdanning og forventningen om å bo i kommunen i framtida. Vi kan ikke anta noe om det ene fører til det andre, eller omvendt. I noen tilfeller er det imidlertid lite sannsynlig at den avhengige variabelen vil påvirke det som vi har definert som uavhengige variabler. Planer om høyere utdanning påvirker neppe (men i så fall, trolig uhyre sjeldent) ens kjønn, foreldrenes mengde sosioøkono­miske ressurser og om man bor i en distriktskommune eller et annet sted.

Latent klasseanalyse (LCA)

I kapittel 7 bruker vi Latent klasseanalyse (LCA) for å konstruere grupper av ungdom basert på hvordan de har svart på en rekke av spørsmålene i Ungdata. Latent klasseanalyse er en teknikk for å identifisere og konstruere klasser av respondenter ved å samtidig analysere svarprofilene på en rekke variabler samtidig (Hagenaars & McCutcheon, 2002). Det som blant annet skiller denne teknikken fra andre metoder som ser på latente variabler – altså variabler som ikke kan observeres direkte – er at LCA betrakter de latente variablene som kate­goriske. For eksempel, om det var en gruppe ungdom som ruset seg mye og drev mye med vold, så burde denne gruppen utkrystallisere seg gjennom den latente klasseanalysen – gitt at den ikke er en svært liten gruppe. De vil da utgjøre en egen kategori. På samme måte kan man få ut grupper som skiller seg ut på ulike områder, delvis avhengig av hvilke variabler man putter inn i analysen. For eksempel kunne vi tenke oss at man finner en egen gruppe for de som mistrives i lokalmiljøet, en gruppe med skoleflinkiser eller en gruppe som er deprimert og misfornøyd med helsa – altså kategorisk forskjellige grupper. Hva som kommer ut av analysen og hva som kjennetegner de ulike gruppene må man analysere når man har fått ut gruppene. Denne analyseteknikken kan betegnes som eksplore­rende ved at den trekker inn så mye informasjon og lager kategoriene ut fra de rent empiriske mønstrene i datamaterialet. Måten det gjøres å er at grupperer sammen de ungdommene som har en tendens til å svare det samme på de variablene som vi har inkludert i analysen.

I LCA-anlysene i kapittel 7 har vi inkludert en rekke av nøkkelindikatorene for å avdekke hvordan ungdommene har det. Dette inkluderer et bredt spekter av spørsmål om ungdommene, som selvbilde, fysiske og psykiske helseplager, om man er fornøyd med helsen, kroppspress, fornøydhet med skole, foreldre og venner, om man har en fortrolig venn og har venner hjemme regelmessig, om man har høy skjermtid, om man ser for seg å fullføre videregående skole og ta høyere utdanning, om man tror man vil bo i kommunen og om man er fornøyd med lokalmiljøet, om man blir mobbet og har vært beruset på alkohol – og til sist, om man er med i organiserte fritidsaktiviteter. Hvordan disse variablene ble kodet i analysene er det mer informasjon om i Vedlegg 1 – operasjonalisering av nøkkel­indikatorer og øvrige variabler.

LCA-analysene er utført ved hjelp av GSEM-kommandoer i dataanalyse­programmet Stata ME 16 (for detaljer, se StataCorp, 2019). Vi brukte en kom­binasjon av lineære og logistiske regresjoner, avhengig om variablene var på ordinal- eller nominalnivå. Den vanlige framgangsmåten for å identifisere en optimal modell, som gir den beste beskrivelsen av datamaterialet, består av å støtte seg til to typer vurderinger. Den første er rent datateknisk og baserer seg på såkalte informasjonskriterier. Disse indikerer hva som er den beste modellen fra et begrenset antall kategorier. Det mest brukte av disse i LCA er Bayesian Information Criterion (BIC). Modellen med lavest BIC er den som i prinsippet har den beste datatilpasningen. Det er imidlertid ikke vanlig å bare basere seg på tekniske beregninger. Den andre vurderingen er en substansiell fortolkning av klassene, det vil si å vurdere i hvilken grad de fremstår som ulike og meningsfulle klasser.

I Figur 2 ser vi verdiene for BIC i spesifikasjoner med ulikt antall klasser. Vi ser at desto flere klasser som inkluderes, jo bedre blir tilpasningen. Men forbedringen i BIC synker betraktelig når man øker fra fire og fem klasser, til én ytterlig klasse. En tommelfingerregel er å se på denne type punkt, en albueknekk, for å se når kostnaden med å tilføre en ytterlig klasse blir høyere enn gevinsten i datatilpasning (altså lavere BIC). I våre analyser endte vi opp med å velge en modell med syv klasser. Av Figur 2 kan vi se at datatilpasningen ikke blir ekstremt mye bedre for hver ekstra klasse vi inkluderer i analysene.

Kapittel 2: Nøkkelindikatorer: Forskjeller etter sted, kjønn og sosioøkonomisk status

• Kjønnsforskjeller
• Sosioøkonomiske forskjeller
• Konklusjon

I den første rapporten om distriktsungdommene, kartla Bakken (2020b) nøkkel­dimensjoner i distriktsungdoms liv og viste at på de fleste områder er det langt større likheter enn forskjeller mellom ungdom som vokser opp i distriktene i Norge og ungdom som vokser opp i sentrale strøk. Rapporten undersøkte imidlertid ikke om betydningen av sosioøkonomisk bakgrunn eller om betydningen av kjønn varierer mellom distriktskommuner og resten av landet.

For det første kan det være at sosioøkonomiske ressurser og aspekter i ungdoms liv henger ulikt sammen fra sted til sted. Dette er relevant å undersøke ettersom tidligere forskning viser at mange sider av ungdoms liv varierer etter sosioøkono­misk bakgrunn (Bakken, Frøyland & Sletten 2016). En annen grunn for å undersøke dette, er at de sosioøkonomiske ressursene er lavere blant foreldre i distriktene. Ser man på utdanningsnivået i befolkningen som helhet, synker andelen med utdanning desto mindre sentrale kommunene blir (NOU 2020: 15, p. 149). I spredtbygde kommuner er det også noen færre som er i arbeid eller utdanning, og dessuten noen flere uføre (With, 2017). Dette kan innebære at sosioøkonomiske ressurser har en annen betydning i distriktene enn andre steder. Noe som kan tyde på dette, er at man i tidligere forskningsbidrag har sett at slike ressurser har mindre sammenheng med for eksempel bruk av fritidsklubber i kommuner med få innbyggere, enn i storbyer (Seland & Andersen, 2020).

For det andre kan det være at kjønnsforskjeller ser annerledes ut i sentrale områder enn hva de gjør i distriktene. Grunnen til at vi fokuserer på kjønn er at det, i likhet med sosioøkonomiske ressurser, generelt har stor sammenheng med hvordan ungdom har det på mange områder (Bakken, 2020a). Tidligere forskning har vist tydelige kjønnsforskjeller blant ungdom i distriktene (Aspvik, Sæther, & Ingebrigtsen, 2008; Bakken, 2020b). I andre forskningsbidrag (se gjennomgang i Bæck, 2016) har det i tillegg blitt påpekt at jenter i distriktene har en annen tilknytning til sted enn hva guttene har, blant annet i fritidsaktiviteter, og at jenter og gutter i distriktene har ulik tilnærming til utdanning.

Derfor ønsker vi med dette kapittelet å starte ut med en bred kartlegging av ulikhet mellom distriktskommunene og resten i landet etter kjønn og sosial bakgrunn. Vi gjør dette ved å undersøke en rekke tema i ungdoms liv og ved å stille to spørsmål i analysene i dette kapitlet: I hvilken grad og på hvilken måte er kjønnsforskjellene i distriktskommunene annerledes enn i resten av landet? I hvilken grad og på hvilken måte er de sosiale forskjellene i distriktskommunene annerledes enn i resten landet?

De temaene vi har valgt å fokusere på er basert på hva som ble undersøkt i delrapport 1 (Bakken 2020): selvbilde, vennskap, forhold til foreldre, skole og fram­tid, forhold til lokalmiljø, bruk av media, organisert fritidsaktivitet, helse, rus, vold og regelbrudd. Disse gir samlet sett et bredt bilde av unges liv som det er nærliggende å undersøke om varierer etter bosted. For hvert tema har vi valgt ut noen av nøkkelindikatorene fra Ungdataundersøkelsene fra årene 2017–2019, som gir innblikk i situasjonen for ungdommene på de ulike områdene. I dette kapitlet forenkler vi sentralitetsmålet i tråd med Bakken (2020) og konstruerer en dikotomi, med distriktskommunene versus de sentrale kommunene.

Kjønnsforskjeller

Tabell 3 inneholder resultatene fra krysstabellanalyser der vi undersøker kjønnsforskjeller i distriktskommunene og i de sentrale kommunene. Her kan man se fordelingen på en rekke nøkkelindikatorer fra Ungdataundersøkelsene.

Først tar vi for oss målene på selvbilde. Vi ser i tabell 2 at de fleste ungdom rapporterer et positivt selvbilde. Vi ser her på to indikatorer. Den første baserer seg på utsagnet «jeg er svært fornøyd med hvordan jeg er», mens den andre baserer seg på flere spørsmål om selvbilde (se metodekapitlet for detaljer). På begge indikatorene skiller vi mellom de som alt i alt har et godt selvbilde og de som ikke har det. Analysene viser at flertallet har et godt selvbilde. Ni av ti gutter har godt selvbilde både i distriktene og i resten av landet. Begge steder er det lavere andeler jenter som rapporterer om et godt selvbilde. I distriktene er det imidlertid enda færre jenter som har et godt selvbilde sammenlignet med jentene i landet for øvrig. På spørsmålet om «jeg liker meg selv slik jeg er» er det 74 prosent av jentene i de sentrale områdene som svarer bekreftende på dette. Blant distriktsjentene er det tre prosentpoeng færre som svarer at de er fornøyd med hvordan de er. På samlemålet er det fire prosentpoeng færre blant distriktsjentene som har et positivt selvbilde, enn blant jenter ellers i landet. Gutter i distriktene og i resten av landet skårer helt likt på begge målene. Den siste kolonnen viser at kjønnsforskjellene i distriktene skiller seg signifikant fra forskjellene i landet for øvrig. Dette ser vi gjelder begge indikatorene. Selv om de aller fleste ungdommene kommer godt ut på selvbildemålene, så er det altså en viss forskjell mellom jenter som bor i distriktene og de som bor i landet for øvrig.

De to neste spørsmålene handler om venner. Først ser vi på det å ha fortrolige venner. Både i distriktene og andre steder sier rundt ni av ti at de har en fortrolig venn. Nivået er noe lavere i distriktene, men andelene gutter og jenter som har en fortrolig venn er like begge steder. Det andre spørsmålet dreier seg om uorganisert fritid og venner. Respondentene svarer på om de har vært hjemme med venner størstedelen av kvelden to ganger eller oftere sist uke. Dette er litt mindre vanlig for ungdom i distriktskommunene hvor det gjelder halvparten av guttene og 55 prosent av jentene. I resten av landet gjelder det 53 og 59 prosent blant henholds­vis guttene og jentene. I begge kommunetypene er dette altså mindre vanlig for gutter enn for jenter. Disse kjønnsforskjellene er tilnærmet like i distrikts­kommunene og i andre kommuner.

Den neste indikatoren sier noe om ungdommenes relasjon til foreldrene sine. Er jenter og gutter i distriktene like fornøyde med foreldrene sine som jenter og gutter i resten av landet? Svaret på det spørsmålet, basert på denne analysen, er utvilsomt ja. Andelene i distriktene er helt identiske som de i de mer sentrale strøkene. Blant guttene og jentene er det begge steder henholdsvis 86 og 83 prosent som er fornøyde med foreldrene.

De fire neste spørsmålene handler om skole og framtid. Først ser vi at rundt seks av ti ungdommer er fornøyd med skolen i alle kategorier. Andelen fornøyde er imidlertid noe lavere, rundt fire til fem prosentpoeng lavere, blant jenter og gutter i distriktskommunene, enn i øvrige kommuner. Forskjellene mellom jenter og gutter er imidlertid helt like i distriktskommunene som i de andre kommunene. Andelene som tror de vil fullføre videregående skole er også tilnærmet like, både blant gutter og jenter, i begge de geografiske områdene. Det gjelder opp mot 90 prosent begge steder. Der vi imidlertid ser en tydelig forskjell, er på spørsmålet om ungdommene tror de vil ta utdanning på universitet eller høyskole. Her er det en generell forskjell, ved at færre ungdom i distriktene tror de vil ta høyere utdanning enn i mer sentrale kommuner. Kun 39 prosent av distriktsguttene tror de vil ta høyere utdanning, mens det gjelder 58 prosent av distriktsjentene. I de sentrale områdene gjelder det 56 prosent av guttene og 70 prosent av jentene. Dermed er det også varierende kjønnsforskjeller mellom stedene. Forskjellen mellom kjønnene er større i distriktene, med 19 prosentpoeng, mot 14 i sentrale strøk. Når det gjelder forventningen om å få et godt og lykkelig liv, så er det flere gutter med framtidsoptimisme sammenlignet med jenter, uansett bosted. Vi finner også samspill mellom kjønn og bosted. Guttene i distriktene er ørlite mer optimistiske enn guttene i resten av landet. For jentene er det motsatt: distriktsjenter er mer pessimistiske enn jenter i de sentrale områdene.

De neste indikatorene tematiserer ungdommenes forhold til lokalmiljøet. Først ser vi på om ungdommene er fornøyd med lokalmiljøet der de bor. Generelt sett er det færre som svarer bekreftende på dette i distriktskommunene enn i de mer sentrale kommunene. Forskjellene mellom jenter og gutter er tydelig større i distriktene enn i resten av landet. Blant guttene og jentene er det henholdsvis 70 og 58 prosent som er fornøyde i distriktene, mens det er 72 og 65 prosent i resten av landet. Det er altså særlig i distriktskommunene vi finner at det er færre jenter som er fornøyd med lokalmiljøet. Eller sagt på en annen måte, det er større forskjeller i lokalmijøtilfredshet blant gutter og jenter i distriktene enn i de sentrale områdene. Det neste spørsmålet går på om ungdommene tror de vil bo i kommunen når de blir voksne. Færre i distriktene tror de kommer til å gjøre det enn i de mer sentrale områdene. Særlig er det distriktsjentene som i mindre grad forventer å bo i kommunen, det gjelder kun 29 prosent av dem, mot 38 prosent av jentene i resten av landet.

Spørsmålet vi har inkludert om bruk av media, er om ungdommene sier de vanligvis er på nett mer enn tre timer, på en vanlig dag utenom skolen. Både blant guttene og jentene i distriktskommunene er det litt over seksti prosent som er mye på nett. I de sentrale kommunene er det nesten samme nivå blant guttene, men noe lavere blant jentene. Her er det altså mindre forskjeller på gutter og jenter i distriktene enn hva det er mellom gutter og jenter i de sentrale kommunene.

Tabell 3. Nøkkelindikatorer. Forskjeller etter kjønn i distriktskommuner og landet for øvrig. Ungdomsskoleelever. Ungdata 2017–2019.

		Distrikts-Norge		Resten av landet		Signifikans-test
		Gutt	Jente	Gutt	Jente	p-verdi
Selvbilde	Jeg er svært fornøyd med hvordan jeg er	90	71	90	74	***
	Positivt selvbilde – samlemål	87	65	87	69	***
Venner	Har fortrolig venn	89	89	90	91	ns
	Hjemme med venner to ganger sist uke	50	55	53	59	ns
Foreldre	fornøyd med foreldrene	86	83	86	83	ns
Skole og framtid	Fornøyd med skolen	61	57	65	62	ns
	Tror de vil fullføre videregående skole	87	89	88	90	ns
	Tror de vil ta høyere utdanning	39	58	56	70	***
	Tror de vil få et godt og lykkelig liv	75	65	74	67	***
Lokalmiljø	Fornøyd med lokalmiljøet	70	58	72	65	***
	Tror de vil bo i kommunen i framtida	45	29	47	38	***
Medier	Høy skjermtid	63	62	64	59	***
Organiserte fritidsaktiviteter	Er med i organiserte fritidsaktiviteter	64	67	65	65	***
	Er med i idrettslag	60	61	65	62	***
	Deltatt på kulturaktivitet	16	27	11	19	***
	Deltatt på klubb	46	47	28	29	ns
Helse	Fornøyd med helsa	74	61	76	65	***
	Mange psykiske plager	7	21	8	23	ns
	Press på minst to områder	10	31	13	35	ns
Rusmidler	Drikker ikke alkohol/bare smakt	80	82	85	85	ns
	Vært alkoholberuset minst én gang	15	15	12	12	ns
Regelbrudd og vold	Gjort mange regelbrudd	13	7	17	10	**
	Blir ofte mobbet	8	10	8	8	***
Antall respondenter (N)		18560		127783
		Distrikts-Norge		Resten av landet		Signifikans-test

Signifikanstesten er basert på regresjonsanalyser med samspillsledd som indikerer om kjønns­forskjellene i distriktskommunene er ulike de i de resten av landet. Ns=ikke signifikant, *)p<0.05, **)p<0.01, ***)p<0.001

Vi har inkludert tre mål på organiserte fritidsaktiviteter i Tabell 3. Først ser vi et generelt mål på om ungdommene er med i en organisasjon, lag eller forening. Nivået er nokså likt blant gutter og jenter uavhengig av bosted. To av tre deltar i organiserte fritidsaktiviteter. Tre prosentpoeng flere jenter enn gutter deltar i distriktskommunene. I sentrale kommuner er det ikke noen kjønnsforskjell. Idretts­lagsdeltakelsen er noe lavere i distriktskommunene enn i de sentrale kommunene. Rundt seksti prosent av jentene og guttene deltar i distriktene. I de sentrale kommunene er det noen flere deltakende blant guttene. Deltakelse i organiserte kulturaktiviteter er vanligere blant ungdom i distriktene enn i resten av landet. Blant gutter og jenter i distriktene er andelene henholdsvis 16 og 27 prosent, mens de samme andelene for resten av landet er 11 og 19. Kjønnsforskjellene i denne aktiviteten er altså noe større i distriktene enn ellers i landet. Å være på fritidsklubb er også mye vanligere i distriktskommunene enn i de øvrige kommunene. Nesten halvparten har vært på en fritidsklubb sist måned. Det gjelder både blant jenter og gutter. I de sentrale kommunene er det om lag 20 prosentpoeng færre som har vært på fritidsklubb. Ingen av stedene er det nevneverdige kjønnsforskjeller i klubbdeltakelse.

Helsesituasjon belyses ved hjelp av tre indikatorer. Det første spørsmålet er generelt, om hvor fornøyd man er med helsa si. Her er det en svært markant kjønnsforskjell. I distriktene, blant jentene og guttene, er det henholdsvis 61 og 74 prosent som er litt eller veldig fornøyd med helsa. I sentrale kommuner er det også en kjønnsforskjell, men den er litt mindre ettersom litt flere av jentene er fornøyd sammenlignet med jentene i distriktene. I Ungdata måler vi også psykiske helseplager og tabellen viser andelene gutter og jenter som har høyt nivå av slike plager. Her er situasjonen i de to kommunetypene nesten helt lik. Klart færre gutter enn jenter rapporterer slike plager, rundt 7–8 prosent blant guttene, mens det er tre ganger så mange jenter, rett over 20 prosent. I Ungdata er det også inkludert spørsmål om ungdommene opplever press i forbindelse med utseendet, skolen, idrett, sosiale medier eller på andre områder. Her viser vi et mål som indikerer om ungdommene opplever stort press på minst to av disse områdene. I distriktene er det én av ti gutter, og tre av ti jenter som opplever dette. Nivået er litt høyere i sentrale kommuner, men kjønnsforskjellene er like begge steder.

Rusmiddelbruk kartlegges i Ungdata med en rekke spørsmål. Her har vi tatt med to variabler. Det første spørsmålet er om ungdommene ikke har drukket alkohol, eller bare smakt. Både blant jenter og gutter er det åtte av ti som svarer bekreftende på dette. I sentrale kommuner er det enda flere som ikke har drukket alkohol. Ikke i noen av kommunetypene ser det ut til å være forskjeller mellom kjønnene. Det andre spørsmålet er om ungdommene har vært beruset på alkohol i løpet av det siste året. Her er det heller ikke noen forskjeller mellom kjønnene. Det er imidlertid rundt 15 prosent som har vært beruset i distriktskommunene, mot 12 prosent i de sentrale kommunene.

Det siste temaet vi berører er regelbrudd og vold. I Ungdata spørres det om en rekke regelbrudd, for eksempel hærverk, butikktyveri og å snike på bussen. Vi samler så opp de som svarer at de har mange regelbrudd det siste året. Her er det tydelig at noen flere av guttene er aktive enn hva jentene er – 13 mot 7 prosent i distriktskommunene. Det generelle omfanget av regelbrudd er noe lavere i distriktene enn i de sentrale områdene. Kjønnsforskjellene er også litt mindre her. Vi undersøker vold gjennom et spørsmål om ungdommene blir regelmessig mobbet. Åtte prosent av guttene, og ti prosent av jentene, svarer at de mobbes jevnlig. Nivået i distriktet er noe høyere i de sentrale kommunene. Dette skyldes at det er flere jenter som svarer at de blir mobbet, noe som også gjør til at det er en noe større kjønnsforskjell i distriktene enn i de sentrale kommunene.

Sosioøkonomiske forskjeller

I Tabell 4 har vi undersøkt de samme nøkkelindikatorene som i Tabell 3, men nå etter hvor mye sosioøkonomiske ressurser ungdommene har i hjemmet. Vi tar for oss tre grupper ungdom; tredjedelen med minst sosioøkonomiske ressurser, tredjedelen med middels nivå og tredjedelen med mest ressurser i hjemmet. Igjen ser vi på forskjellene i distriktskommunene og i de sentrale kommunene.

Den første indikatoren vi ser på i tabellen er selvbilde. Først ser vi på om ungdommene er enig i påstanden «Jeg er svært fornøyd med hvordan jeg er». Her er det tydelige sosioøkonomiske forskjeller. Alle steder er det en del færre som rapporterer om et godt selvbilde blant de med foreldre med lavest sosio­økonomisk status, sammenlignet med de som har foreldre med høyest sosioøkonomisk status. De sosiale forskjellene er altså like, uavhengig om man bor i distriktskommuner eller om man bor i andre deler av landet. Andelene med i de sosioøkonomiske gruppene er nokså like i distriktskommunene og i øvrige kommuner. Når vi undersøker det samme med flere spørsmål om selvbilde, er mønsteret i hovedsak det samme som for det første enkeltspørsmålet.

Det neste vi ser på er relasjonen til vennene. De aller fleste, rundt én av ti har dette. Både i distriktene og i de sentrale kommunene er de med minst sosio­økonomiske ressurser i hjemmet som noe sjeldnere har en fortrolig venn. Sammenlignet med de landet for øvrig, så er det generelt noen færre i distriktene som har fortrolig venn, men forskjellene er små. Det er ikke noen forskjell i sammenhengen mellom sosioøkonomiske ressurser og det å ha en fortrolig venn fra sted til sted. Tabellen viser videre at mer enn halvparten av ungdommene har vært to kvelder sammen med venner hjemme sist uke. Både i sentrale strøk og i distriktene er det noe mer vanlig å tilbrakt to kvelder med venner hjemme desto høyere sosioøkonomiske ressurser foreldrene har. De sosiale forskjellene er noe mer markert i de sentrale strøkene, mens det generelle nivået er noe lavere i distriktene.

Den neste indikatoren måler om ungdommene er fornøyd med foreldrene. I familier der ressursnivået er høyest er det flest ungdommer som er fornøyde med foreldrene. Slik er det både i distriktskommunene og i de sentrale kommunene. 82 prosent av de med minst ressurser er fornøyd, mens det gjelder 88 prosent blant de med mest ressurser. I de sentrale kommunene er forskjellene mellom de tre sosioøkonomiske kategoriene noe større.

Skole og framtid blir undersøkt med fire indikatorer. Først ser vi at noe over halvparten av elevene er fornøyd med skolen. Ungdom fra familier med mye sosioøkonomiske ressurser er oftere fornøyde med skolen. Det er gjennomgående litt færre som er fornøyd med skolene i distriktskommunene. Forskjellene mellom de sosioøkonomiske gruppene er imidlertid like i distriktet som i landet for øvrig. Begge steder er det også slik at flest tror de vil fullføre videregående skole blant de med høyest sosioøkonomisk ressursnivå hjemme, og færrest blant de med det laveste nivået. Disse forskjellene er noe mindre i distriktet enn i de sentrale kommunene. De sosioøkonomiske forskjellene mellom de som tror de vil ta høyere utdanning er svært store. I distriktet er det i de tre sosioøkonomiske ressurs­gruppene, fra lavt, til middels til høyt nivå henholdsvis 35, 53 og 66 prosent som forventer høyere utdanning. Det er like store forskjeller i de sentrale områdene, men her er altså andelen med utdanningsambisjoner høyere i alle gruppene. Til sist i denne delen ser vi at det er en klar sammenheng mellom sosioøkonomisk ressursnivå i hjemmet og framtidsoptimisme: Jo høyere sosioøkonomisk status, jo flere tror de kommer til å få et godt og lykkelig liv. I distriktene gjelder dette 65 prosent av de med minst sosioøkonomiske ressurser mens det gjelder 75 prosent av de med mest ressurser hjemme.

 

Tabell 4. Nøkkelindikatorer. Forskjeller etter sosioøkonomisk status i distriktskom­muner og landet for øvrig. Ungdomsskoleelever. Ungdata 2017–2019.

			Distrikt			Sentrale		Signifikans-test
		Lav SØS	Middels SØS	Høy SØS	Lav SØS	Middels SØS	Høy SØS	p-verdi
Selvbilde	Jeg er fornøyd med hvordan jeg er	78	80	83	79	82	84	ns
	Positivt selvbilde – samlemål	74	77	79	75	78	80	ns
Venner	Har minst én fortrolig venn	86	90	90	88	91	92	ns
	Hjemme med venner to ganger sist uke	50	54	54	52	58	59	*
Foreldre	Fornøyd med foreldrene	82	86	88	79	85	88	**
Skole og	Fornøyd med skolen	56	59	63	59	64	67	ns
framtid	Tror de vil fullføre videregående skole	84	90	92	83	90	94	***
	Tror de vil ta høyere utdanning	35	53	66	45	65	79	ns
	Tror de vil få et godt og lykkelig liv	65	72	75	64	72	75	ns
Lokalmiljø	Fornøyd med lokalmiljøet	62	65	67	63	70	73	***
	Tror de vil bo i kommunen i framtiden	37	38	38	39	43	45	***
Medier	Høy skjermtid	65	62	58	65	61	57	ns
Organiserte fritidsaktivi­teter	Er med i organiserte fritidsaktiviteter	57	67	76	53	65	77	***
	Er med i idrettslag	52	63	69	52	64	73	**
	Deltatt på kulturaktivitet	18	20	29	12	14	20	*
	Deltatt på klubb	45	47	49	31	29	25	***
Helse	Fornøyd med helsen	62	69	73	64	71	75	ns
	Mange psykiske plager	15	13	13	17	15	14	ns
	Press på minst to områder	19	21	22	23	24	26	ns
Rusmidler	Drikker ikke alkohol/bare smakt	79	80	85	84	85	86	***
	Vært alkoholberuset minst én gang	17	16	12	13	13	11	**
Regelbrudd og vold	Gjort mange regelbrudd	11	10	8	15	14	12	ns
	Blir ofte mobbet	10	8	9	9	8	7	*
Antall responden­ter (N)		18560			127783

Signifikanstesten er basert på regresjonsanalyser med samspillsledd som indikerer om de sosioøkonomiske forskjellene i distriktskommunene er ulike de i de resten av landet. Ns=ikke signifikant, *) p<0.05,**) p<0.01, ***) p<0.001

Det neste vi ser på er forholdet til lokalmiljøet. Både i sentrale kommuner og i distriktskommunene er det slik at færre av de med det laveste sosioøkonomiske ressursnivået hjemme er fornøyd med lokalmiljøet, sammenlignet med de med det høyeste ressursnivået. Forskjellene mellom de med det høyeste og laveste sosioøkonomiske ressursnivået er imidlertid mindre i distriktene enn i de sentrale områdene. Differansene er henholdsvis 5 og 10 prosentpoeng. På spørsmålet om ungdommene ser for seg at de vil bo i kommunen i framtida, så er det ikke sosioøkonomiske forskjeller i distriktene; i alle tre kategoriene er det mellom 37–38 prosent som vil bo i kommunen. Det er det derimot slike forskjeller i de sentrale kommunene. Jo mer ressurser, desto flere vil bo i kommunene i framtida.

Det neste spørsmålet går på bruk av medier. Høy skjermtid er mer vanlig blant ungdom med lavt nivå av sosioøkonomiske ressurser hjemme enn blant de med det høyeste nivået. Andelene er henholdsvis 65 mot 59 prosent i distrikts­kommunen. Nivået er ikke signifikant annerledes i de sentrale kommunene.

Som i forrige tabell ser vi også her på tre mål på organiserte fritidsaktiviteter. Det første er om man er med i organisasjon, lag eller forening. Dette gjelder 57 prosent av de med det laveste ressursnivået, mens det for mellomkategorien er 67 prosent og for de med det høyeste nivået er 76 prosent. Det er et lignende mønster for å ha deltatt eller konkurrert i et idrettslag sist måned. Fra laveste til mellomste, til høyeste ressursnivå, er andelene som har deltatt 52, 63 og 69. Dette er markante forskjeller, som faktisk er enda større i de sentrale kommunene. Angående deltakelse i organiserte kulturaktiviteter så er det, som vi har sett, en høy deltakelse i distriktskommunene. Forskjellene mellom de sosioøkonomiske gruppene er også markant i distriktene. Blant de med høyest sosioøkonomisk status er det nær én av tre som har deltatt sist måned, mens det omtrent er én av fem i kategoriene med mindre sosioøkonomiske ressurser. Forskjellene i de sentrale strøk følger samme mønster, men i mindre grad – noe som går mot tendensen til mindre sosioøkonomiske forskjeller i distriktene. Deltakelse på fritidsklubb skiller seg også ut, men på en annen måte. Her er generelt deltakelsen høyere i distriktskommunene hvor mellom 45–49 prosent av ungdomsskole­elevene har deltatt. Fire prosentpoeng skiller de med det laveste og høyeste ressursnivået. Noen flere fra sistnevnte gruppe har vært på fritidsklubb sist måned. Forskjellene i distriktet skiller seg tydelig fra forskjellene i de sentrale kommunene, hvor sammenhengen er motsatt. Her er det de med minst ressurser som oftest er på fritidsklubb.

Helse er dokumentert med tre spørsmål. I distriktene ser vi at det er tydelige sosiale forskjeller i hvor mange som svarer at de fornøyd med helsa si. Jo mer sosioøkonomiske ressurser en har i hjemmet, desto vanligere er det å være fornøyd med helsa. Andelene fornøyde i de tre kategoriene er 62, 68 og 73 prosent. For høyt nivå av psykiske plager er det nesten ingen forskjeller. Man ser kun en liten tendens til at noen flere med lavt sosioøkonomisk ressursnivå er mye plaget. Det siste spørsmålet går på om ungdommene har opplevd mye press på minst to områder. Her er det igjen et mønster som følger nivået av sosioøkono­miske ressurser. Blant de med det laveste nivået er det noen færre som opplever mye press, enn blant de med det høyeste nivået. Andelen i disse ytterpunktene er 19 mot 23 prosent. I de sentrale kommunene er det i hovedsak de samme forskjellene mellom de tre sosioøkonomiske kategoriene som i distriktene.

De neste spørsmålene handler om rusmidler. Vi ser først at det er sosioøko­nomiske forskjeller i andelen som ikke har drukket alkohol i distriktene. I gruppen med minst sosioøkonomiske ressurser er det 79 prosent, mens det er 84 prosent i gruppen med mest ressurser. I de mer sentrale kommunene er det mindre forskjeller mellom gruppene. Også på spørsmålet om man har vært alkoholberuset ser vi sosiale forskjeller i distriktskommunene. Det er flest som har vært beruset blant ungdom med minst ressurser hjemme: 17 prosent. Nivået er nesten likt i den midterste gruppen, mens 12 prosent av de med de høyeste ressursnivået har vært beruset. Når det gjelder alkoholberuselse er det minimale sosioøkonomiske forskjeller i de sentrale kommunene.

De siste spørsmålene handler om regelbrudd og vold. Andelen som har gjort mange regelbrudd litt høyere blant ungdom med det laveste ressursnivået hjemme. Slik er det både i distriktskommunene og i resten av landet. I distriktene gjelder dette 11 prosent, mens tre prosentpoeng færre har gjort mange slike regelbrudd blant ungdom med mest sosioøkonomiske ressurser hjemme. Jevnt over er det et flere av ungdommene i de sentrale kommunene som har gjort regelbrudd. Sammenhengen mellom regelbrudd og sosioøkonomiske ressurser i hjemmet er imidlertid lik i distriktene som i de sentrale områdene. På spørsmålet om man ofte blir mobbet er det ikke tydelige sosiale forskjeller. I alle de sosioøkonomiske gruppene er det mellom 7 og 10 prosent som blir regelmessig mobbet. Andelene som blir mobbet er noe lavere i de sentrale kommunene. Her ser vi også forskjeller etter sosioøkonomisk ressursnivå, som altså skiller seg litt fra mønsteret i distriktene.

Konklusjon

I dette kapittelet har vi undersøkt hvordan distriktsungdoms har det på sentrale områder av sine liv ved hjelp av nøkkelindikatorer fra Ungdata. Vi har undersøkt disse aspektene langs to dimensjoner; kjønn og sosioøkonomisk ressursnivå i hjemmet. Vi stilte to spørsmål innledningsvis om distriktene og de sentrale kommunene. På hvilken måte er varierer betydningen av kjønn mellom disse stedene? På hvilken måte er de sosioøkonomiske forskjellene ulike i distriktene som ellers i landet?

La oss først se på kjønn. Overordnet er det flere områder der kjønnsforskjellene er større i distriktene enn i resten av landet. Ut fra de variablene vi har undersøkt vil vi peke på fem hovedfunn der enten guttene eller jentene i distriktene skiller seg særlig fra hverandre, og hvor de også skiller seg fra guttene og jentene i de mer sentrale kommunene. For det første er det tydelig at noen færre distriktsjenter enn jenter i resten av landet har et godt selvbilde. Det andre funnet er at færre jenter i distriktene er fornøyd med helsa, sammenlignet med i de mer sentrale områdene. For det tredje finner vi at det også er færre jenter som er fornøyd med lokalmiljøet i distriktskommunene, og færre av dem som ser for seg å bli boende der i framtiden. Det fjerde punktet er at flere av jentene i distriktene rapporterer å bli mobbet. Til sist finner vi at færre av guttene i distriktene forventer å ta høyere utdanning.

Jentene og guttene i distriktene skiller seg altså ut med et lavere nivå på blant annet selvbilde, misfornøydhet med helse, fornøydhet med lokalmiljø, mobbing og utdanningsplaner. Et spørsmål man kan stille seg er om dette er store eller små forskjeller. En måte å danne seg et inntrykk av hva disse forskjellene substansielt betyr er å omregne estimatene til generelle tall for hele populasjonen. Om vi definerer populasjonen som alle distriktsungdom i ungdomsskolealder (13–15 år) var den totale populasjonen i sentralitetsklasse 5 og 6 på 28 559 ungdommer i 2019 (Statistisk sentralbyrå, 2020). Om lag halvparten av disse er jenter, halvparten gutter. Dette tilsier at dersom nivået blant jentene og guttene i distriktskommunene var som blant jentene og guttene i resten av landet, så hadde det vært:

• fire prosentpoeng flere jenter med godt selvbilde, noe som tilsvarer rundt 570 jenter
• fire prosentpoeng flere jenter som er fornøyd med helsa si, noe som tilsvarer rundt 570 jenter
• syv prosentpoeng flere jenter som er fornøyd med lokalmiljøet, noe som tilsvarer rundt 1000 jenter
• to prosentpoeng færre jenter som regelmessig mobbes, noe som tilsvarer rundt 285 jenter
• 17 prosentpoeng flere gutter som vil ta høyere utdanning, noe som tilsvarer rundt 2430 gutter

Om dette er lavt eller høyt avhenger kanskje av øyet som ser. Vår vurdering er imidlertid at dette er substansielt viktige forskjeller. Antar man at disse mønstrene har stabilitet over tid så kan man generaliserer disse funnene til forutgående og kommende kull med ungdomsskoleelever i distriktene. Da blir omfanget naturligvis enda større.

Hva med de sosioøkonomiske forskjellene? Generelt sett er det med sosio­økonomisk bakgrunn som med kjønn at mønstrene i distriktene ofte ligner mønstrene i de sentrale kommunene. Men det er noen forskjeller. Her trekker vi fram fire mønstre som skiller seg ut. For det første framstår de sosioøkonomiske forskjellene ofte noe svakere i distriktskommunene enn i de sentrale kommunene. For det andre er det tydelig mindre og annerledes sosioøkonomiske forskjeller i deltagelse i organiserte fritidsaktiviteter i distriktene enn i mer sentrale strøk. Det mest påfallende her gjelder fritidsklubber. I distriktskommunene er det et motsatt mønster etter sosioøkonomiske ressurser enn hva man ser i de mer sentrale kommunene. I distriktene ser vi små forskjeller, men noe høyere deltakelse blant de med mest sosioøkonomiske ressurser. I de sentrale kommunene er det større sosiale forskjeller og vi ser at deltakelsen er høyest blant de med minst sosioøkonomiske ressurser hjemme. Et tredje moment er forholdet til lokalmiljøet. I de sentrale kommunene er det tydelige sosiale forskjeller. De med det høyeste sosioøkonomiske ressursnivået hjemme er tydelig mer fornøyd med lokalmiljøet enn de med minst sosioøkonomiske ressurser hjemme. Forskjellen er på 10 prosentpoeng. Sammenhengen ser lik ut i distriktene, men her ser vi kun halv­parten så stort utslag av sosioøkonomiske ressurser. På spørsmålet om man vil bo i kommunen finner vi ikke sosioøkonomiske forskjeller i distriktene. I resten av landet er det en positiv sammenheng mellom ressurser og antakelsen om å bli boende. Til sist ser vi at flere av distriktsungdommene med lavt og middels ressursnivå hjemme har drukket alkohol eller vært alkoholberuset enn de med mye ressurser hjemme. Dette kan se ut til å være unntaket til regelen om mindre sosiale forskjeller i distriktene. Distriktsungdom med høyt ressursnivå hjemme ligner mer på de som bor i de sentrale strøkene.

Oppsummert i to punkter ser vi for det første at kjønnsforskjellene ofte er større; flere av distriktsjentene har dårlig selvbilde, dårlig forholdet til lokalmiljøet, dårlig opplevd helse og blir regelmessig mobbet, sammenlignet med jenter i resten av landet. For det andre ser vi at ungdom i distriktene, tross ulikt sosioøkononomisk ressursnivå hjemme, er litt likere hverandre på tvers av de fleste nøkkel­indikatorene enn hva ungdommene i de sentrale områdene er.

Hvorfor er det slik? Har vi på den ene siden å gjøre med en kjønnet distriktseffekt? Kan det være at kjønn utspiller seg på en annen måte i distriktskommunene enn i sentrale områder; at det er noe i distriktene, ved bostedet og omgivelsene, som preger guttenes situasjon på annen måte enn jentenes situasjon? Når vi ser at flere av jentene i distriktene kommer dårligere ut på selvbilde, fornøydhet med egen helse, lokalmiljøtrivsel og mobbing, kan dette ha å gjøre med en slik kjønnet distriktseffekt? Har vi også å gjøre med en sosioøkonomisk distriktseffekt? Er det noe med befolkningssammensetningen, arbeidsmarkedet eller kulturelle strukturer som får sosioøkonomiske ressurser til å virke mindre? Hva er det «som er virksomt» i distriktene, som gjør at de sosioøkonomiske forskjellene ofte blir mindre? I resten av rapporten utforsker vi ulike sider ved disse trekkene.

Kapittel 3: Dype røtter, tette bånd og bred deltagelse: Ungdoms nettverk og tilhørighet i distriktene

• Dype røtter, tette bånd
• Konklusjon

Vi så i kapittel to at distriktsungdom, tross ulikt ressursnivå hjemme, er litt likere hverandre på tvers av de fleste nøkkelindikatorene enn hva ungdommene i de sentrale områdene er. Kan det indikere at en oppvekst i Distrikts-Norge i større grad er kjennetegnet av sosial støtte, opplevelse av tilhørighet og sterke relasjonelle bånd enn oppvekst andre steder? Her skal vi undersøke det ved å se på hva som kjennetegner ungdoms opplevelse av tilhørighet i de minst sentrale kommunene, og sammenligne med andre steder.

Mye forskning har beskrevet rurale strøk som preget av sosiale, geografiske og mentale tilknytninger. Forskere har knyttet dette til en type avslappet generøsitet, at «alle kjenner alle» og lav grad av segregering (Rosvall & Rönnlund, 2019). Forholdet mellom fellesskap og solidaritet på den ene siden og individets frihet på den andre i moderne samfunn har vært et yndet tema fra den klassiske sosiologien (for eksempel Durkheim, 2005 [1897]; Simmel, 2012 [1903]). I nyere forsknings­litteratur karakteriseres ofte små samfunn av sosial kapital (J. Sørensen, 2016) – ressurser som oppstår i relasjonene mellom mennesker, som vedlikehold av normer, høy grad tillit og sanksjonering av normbrudd (Putnam, 2000). For enkeltmennesket er det mange positive trekk som er knyttet til sosial kapital (Berkman, Kawachi, & Glymour, 2014), som sosial støtte, opplevelsen av anerkjennelse og kjærlighet, tilhørighet til et nettverk med gjensidig forpliktelse. Dessuten muliggjør sosial kapital aktiv deltagelse, og muligheten til å påvirke andre gjennom delte normer. Sosial kapital er også viktig på samfunnsnivå, gjennom at sosial kapital gir samfunnet mulighet til å opprettholde sosiale normer, økt politisk gjennomslag ved at mange står sammen og tilgang til og utveksling av ulike ressurser.

Kan disse positive trekkene ved sosial kapital være med på å beskrive unges oppvekstvilkår i distriktene i Norge? Vi tar utgangspunkt i hva de kvalitative analysene viser at ungdom fra Industribygd selv ser på som verdifullt i deres liv. Vi finner at det særlig gjelder fellesskap og deltagelsesverdier som kommer til uttrykk både gjennom ungdommenes forhold til slekt på tvers av generasjoner og deres deltagelse i fritidsaktiviteter. Deretter undersøker vi de trekkene vi ser i Industribygd i det kvantitative materialet, for å se om disse trekkene er noe som kan sies å gjelde Distrikts-Norge generelt. Her går vi også dypere inn i kjønns- og klassemønstre for deltagelse og tilhørighet på den sosiale fritidsarenaen i distriktene sammenlignet med resten av landet.

Dype røtter, tette bånd

For å undersøke hva som kjennetegner ungdoms opplevelse av tilhørighet i de minst sentrale kommunene, tar vi først utgangspunkt i intervjuene med ungdom­mene fra Industribygd. Hva så de unge selv på som verdifullt i deres liv i bygda? Vi viser at det som har verdi handler særlig om tilknytning og fellesskap, på to litt ulike måter: for det første til slekt og sted, med dype slektskapsbånd og forankring i bygda, og for det andre en tilhørighet til jevnaldermiljøet med en sterk kultur for deltagelse på ulike arenaer som fritidsklubb og organisert idrett.

Trygghet og tilhørighet i generasjoner

Vi så i kapittel 2 at de aller fleste ungdom er fornøyde med foreldrene, og at de er like fornøyde med foreldre uavhengig av hvor de bor i landet. I Industribygd hadde mange av ungdommenes familier bodd i bygda i tre generasjoner, og de fleste av ungdommene vi intervjuet herfra hadde nært forhold til besteforeldre. De hadde oftest flere av besteforeldrene som nære naboer, i mange tilfeller fra begge sider av familien. Anna fortalte om de tette båndene hun hadde til bygda. Familien hadde bodd der i tre generasjoner, og besteforeldrene på begge sider var nære naboer. Hun var nesten daglig hos besteforeldrene som bodde i nabohuset, og gikk sømløst mellom husene. Hun levde nesten i en slags storfamilie. Beste­foreldrenes betydning ble enda tydeligere da vi snakket med henne under korona­nedstengingen et års tid etter det første intervjuet. Da skolen stengte, holdt familien seg i en frivillig 14-dagers karantene, slik at de kunne fortsette å besøke besteforeldre.

Katrine traff begge bestemødrene sine to ganger i uka, «for bestemor bruker alltid å invitere oss på middag eller noe sånt». … «Faren min kommer herfra, har bodde her siden han var liten. Besteforeldra mine bor jo ikke så langt unna oss. … Annenhver torsdag så er jeg med og hjelper bestemor med å vaske og ordne for henne.» Det nære forholdet denne jenta hadde til besteforeldre, var også utvidet til de eldre naboene:

[Naboene] er ganske gamle, men jeg har alltid dratt til dem. Også har jeg fått en is eller noe sånt. Så da jeg var liten så stakk jeg jo av til dem på morgenen, så fikk jeg frokost der. Så jeg har egentlig alltid hatt ganske godt forhold til dem. Også har de barnebarn de også, så de har flere jenter som barnebarn og hun ene er like gammel som meg, så hun har jeg vært med ganske mye.

Denne beskrivelsen av tilforlatelige og hverdagslige aktiviteter og rutiner gir et innblikk i hvor selvsagt, hyppig, men også hvor betydningsfull den nære interaksjonen mellom generasjonene er, og hvordan nære barnebarn- og beste­foreldre-relasjoner kan få ringvirkninger i lokalsamfunnet. Disse beskrivelsene av kontakten mellom generasjonene skiller seg fra de andre mer urbane oppvekststedene i Ungdom i endring (Eriksen, Stefansen, & Ødegård, kom­mende). Selv om ungdom fra de andre stedene også kunne ha nær kontakt med besteforeldre, hadde flesteparten av ungdommene fra Industribygd ikke bare nære forhold med sine besteforeldre, men de bodde også i samme bygd og møttes dermed ofte. Besteforeldrene hadde dermed muligheter til i større grad å være funksjonelle omsorgspersoner i hverdagen, i stedet for det som var vanligere andre steder – å møtes primært i ferier og høytider.

De nære båndene til besteforeldre hadde stor emosjonell betydning for ung­dommene. Mange fortalte at de var bekymret for besteforeldrenes helse da vi snakket med dem under koronanedstengingen, og for en del var besteforeldrene sentrale omsorgspersoner på linje med foreldrene. Hanne fortalte for eksempel at bestefaren, som nylig hadde gått bort, hadde vært den nærmeste for henne. Men å ha besteforeldrene som så sentrale personer i livet, hadde også stor praktisk betydning – noe mange av foreldrene understreket da vi snakket med dem. At besteforeldrene bodde i bygda, var en av flere gode årsaker at de hadde valgt å bli boende eller flytte tilbake til bygda, for å få hjelp med barnepass og lignende i småbarnsperioden. Også for ungdommene var det fint å kunne ha flere hjem å veksle mellom. Å ha slike tette slektskapsbånd i bygda ga mye samvær og mye varme.

Flere av ungdommene vektla også at det var praktisk å ha besteforeldre i nærheten. Åse fortalte at begge foreldrene har vokst opp i Industribygd, og to besteforeldre bor rett over veien:

Jeg har tre besteforeldre siden det ble et samlivsbrudd, men de nærmeste besteforeldrene mine bor rett over veien der jeg bor. Det er så deilig. … Vi har veldig masse kontakt med de som bor rett over veien, for hvis vi […] har glemt sukkeret, så springer vi bare ned og henter det.

Det å være tett på ser også ut til å nøre oppunder en utvidet ansvarsfølelse fra besteforeldrene. Kasper fortalte at han var veldig glad i besteforeldrene, som stilte opp og som han var innom flere ganger i uka. På intervjutidspunktet var han alene hjemme med de søsknene, men det gikk greit, fortalte han, fordi besteforeldrene passet på: «For bestemor og bestefar føler veldig stor plikt for å være her hvis vi er alene hjemme. Det er fint det da.» Den sterke plikten Kasper så hos beste­foreldrene sine for at de skal ha det bra, tegner dem som en type reserveforeldre, som står klare til å passe på, og utøve omsorg og stell.

Det var lite som tilsynelatende handlet om store brudd mellom generasjonene i Industribygd. Tvert imot var det mye fokus på samvær på tvers av generasjoner. Dette kom blant annet fram i fortellingen vi fikk fra faren til en av ungdommene. Han forklarte at han var nært knyttet til slekta si. Han hadde vokst opp på gård der han mintes at det alltid var masse folk og mye fellesskap rundt felles onnearbeid om sommeren. Som voksen var han selv den som dro rundt og besøkte eldre onkler og tanter og sørget for at fellesskapet i familien ble opprettholdt. I jula samles de på familiegården. For han og kona var en av hovedårsakene til å bo i Industribygd å ha familien, og særlig besteforeldre, i nærheten. Måten denne faren fortalte om deres familieliv og barnas oppvekst viser tydelig hvor stedsforankret forholdet til slekta var for ham, og at han så på sin generasjon som en forlengelse av sine foreldres.

Industribygd er en bygd der folk bor i flere generasjoner. Det ikke var alle ungdommene i Industribygd som hadde besteforeldrene sine eller slekta si i bygda, men for de som hadde det, var de tette båndene til besteforeldrene et fast punkt i deres liv som så ut til å skape trygghet og rotfeste. De tette nettverkene og de mange sterke individuelle koblinger mellom ungdommene og de eldre generasjonene så ut til å skape tradisjoner, trygghet og en opplevelse av tilhørighet. Selv om vi ikke har data fra Ungdata om betydningen av besteforeldre og slektsnettverk, er det allikevel tendenser som peker i samme retningen: I delrapport 1 fra denne studien (Bakken, 2020b) så vi at flere av ungdommene i Distrikts-Norge sa de kjente foreldrene til vennene enn hva de gjør i resten av landet.

Betydningen av deltakelse på fritidsarenaer i Industribygd

De fleste av ungdommene hadde altså dype røtter i bygda gjennom flere generasjoner som bodde på samme sted. De aller fleste hadde også jevnalder­relasjoner som var bredt forankra gjennom aktiv deltagelse i ungdomsmiljøet i bygda. Skolen var den mest konstante arenaen der ungdom møttes, men her skal vi se på de valgfrie fritidsarenaene som var spesielt viktige i Industribygd: idrett og fritidsklubben. En typisk fritidsmønster kunne se ut som det gjorde for Henrik. For ham handlet livet mye om venner og fotball. Livet hans var delt inn i litt ulike soner etter skolen: «Jeg liker fotball. Og når jeg er hjemme etter fotballtrening, så er jeg ofte ute med venner på [Ungdomsklubben]. … Så der møter jeg mange venner, så er vi ute og kjøper oss ting og sånn.» Han var veldig glad i å gå på fritidsklubben, gjerne tre ganger i uka, og var en aktiv sosial gamer, særlig Fortnite. Han hadde to gjenger med venner som han var mest med: «Det er liksom spille- og utegjengen. Det er liksom mest spilling, men også litt ute». De ulike arenaene var det viktigste stedet å møte venner, ved siden av skolen. Her skal vi se nærmere på betydningen av deltagelse på disse arenaene.

I Industribygd var de fleste av ungdommene i utvalget med på organisert idrett – det var bare to gutter som ikke holdt på med noe organisert. Både gutter og jenter spilte fotball, jentene spilte i tillegg håndball og holdt dessuten på med en rekke andre fritidsaktiviteter, som musikk, drama, dans og politikk. Flere av guttene spilte fotball, noen svømte og drev med friidrett. For en del av de som holdt på med organisert idrett var det ikke bare en arena for å treffe venner, men det var også noe familien ofte var med. Flere av foreldrene deltok i sentrale posisjoner i barnas idrettsaktiviteter. Jane, for eksempel, fortalte at foreldrene hennes var veldig glad for at hun spilte håndball, og begge var med i sentrale roller i klubben, «så de støtter meg veldig, og det er jeg veldig takknemlig for.» Foreldrenes deltagelse ga en form av fellesskap også i familien, som kom fram i flere av ungdommenes fortellinger.

At foreldrene bidro som trenere, oppmenn og lignende i ungdommenes idretter var ikke nødvendigvis særegent ved Industribygd. I intervjuene med foreldrene var det imidlertid flere som framhevet at det i bygda var en sterk kultur for fellesskap og solidaritet (Eriksen & Stefansen, kommende). En far fortalte at trenings­mulighetene i lokalmiljøet var svært gode – og at dette var på grunn av deres egen innsats. Han fortalte at de har bygd idrettshall på dugnad: «Er bygget på dugnad, så det har vi betalt og alt sammen. Koster oss ikke en krone nå. Så vi er veldig sånn bra bygd slikt. Det hadde vi ikke fått til, vi snakka om å bo i by ikke sant. Sånne ting får du ikke til». Han knyttet dugnadsånden og viljen til å jobbe og betale for å skape noe for ungdommene som noe de fikk til i denne bygden, i motsetning til hva han så for seg som mulig å få til i en by. Under denne antagelsen lå det en sterk verdivurdering og kulturbeskrivelse: bygda hans ble slik karakterisert av mennesker som hadde tid å gi, fleksibilitet og evne til samarbeid, og vilje til å bidra for fellesskapets og ungdommenes beste.

Det var svært viktig for denne faren at datteren spilte fotball, ikke på grunn av idretten i seg selv, men fordi det var viktig å oppleve fellesskap, solidaritet og mestring gjennom idrettsdeltagelsen. For han var det viktigste ungdommene skulle få ut av å delta i idrett: «Tilhørighet. Tilhørighet og mestring. Det er jo de to viktigste faktorene.» Deltagelse på fritidsarenaen var i Industribygd en av de mest sentrale arenaene til å være sammen med jevnaldrende, og denne deltagelsen var sterkt understøttet av voksne i bygda – sammen med en kultur for deltagelse og solidaritet og at alle skal få mulighet til å være med.

Organiserte fritidsaktiviteter

Nå skal vi se nærmere på om vi kan finne igjen noe av denne deltagelsesverdien i det kvantitative materialet. Hvordan harmonerer Ungdata-tallene med det mønsteret vi ser i Industribygd? Er det slik at flere deltar i distriktene? For å se på dette ser vi først på de organiserte fritidsaktivitetene som gjerne innebærer aktiviteter under oppsyn av en trener, instruktør, lærer eller en annen leder – og ofte i fellesskap med andre ungdom. På den andre siden vil vi også se på noen uformelle former for fritidsaktiviteter der jevnaldrende møter hverandre. For å gjøre dette bruker vi litt andre framgangsmåter og andre forklaringsvariabler enn de som ble inngår i den første rapporten fra prosjektet (Bakken 2020). La oss først gå nærmere inn på de organiserte fritidsaktivitetene.

I den første rapporten (Bakken 2020) ble det pekt på en god del likheter mellom de organiserte aktivitetene i Distrikts-Norge og i resten av landet. Andelene som er med i organisasjoner, klubber eller lag er nesten identiske i distriktskommunene og i landet for øvrig. Ser man på spesifikke aktiviteter finner man imidlertid ulike nivå. For noen aktiviteter er andelen som deltar noe mindre. Det gjelder idrett og religiøs forening. For de andre aktivitetene som det spørres om i Ungdata er det flere i distriktene som deltar. Det gjelder særlig fritidsklubb, men det er også flere som deltar i kultur- og musikkskole, korps, kor eller orkester, samt i andre organisasjoner, lag eller foreninger. Ut fra dette melder det seg to spørsmål. Er det flere forskjeller i organisert aktivitetsdeltakelse i distriktene når vi måler deltakelse på ulike måter? Er det spesifikke grupper eller mønstre i deltakelsen der ungdommene i distriktene skiller seg ut?

En måte å undersøke det første spørsmålet – om det er spesifikke grupper eller mønstre i deltakelsen der distriktsungdom skiller seg – er å summere opp alle de organiserte aktivitetene ungdommer er med på. Er det da slik at ungdom i distriktene deltar i lik, mindre eller større grad enn de i de mer sentrale områdene? I Figur 3 ser vi gjennomsnittstallene for deltakelse for alle sentralitetstypene. Her ser vi at ungdom i de minst sentrale og i de nest minst sentrale kommunene i gjennomsnitt deltar noe oftere i organiserte fritidsaktiviteter enn ungdom i de mest sentrale kommunene. Måler vi på denne måten er vitner det altså om en høyere gjennomsnittlig deltakelse blant ungdom i distriktene.

Det at deltakelsen er høyere i distriktene, når vi regner gjennomsnittlig deltakelse, kan imidlertid tenkes å skyldes minst to forskjellige fenomen. På den ene siden kan det være at enkelte grupper av distriktsungdom deltar veldig mye i én enkeltaktivitet og slikt sett trekker opp snittet for alle distriktsungdom. Slik kan det være om for eksempel ungdommene driver svært mye med idrett, at mange har svart at de har deltatt fem ganger eller oftere sist måned. Da kan disse trekke opp snittet for alle. Et alternativ, som også kan gi høyt nivå er dersom mange av ungdommene deltar litt, men i flere typer aktiviteter. For eksempel om mange har vært litt på fritidsklubb, noe på idrettslag og et par ganger på korps, da vil dette trekke opp aktivitetsnivået. I de neste analysene vil vi undersøke hvilket av alter­nativene som best ser ut til å forklare dette mønsteret.

I Figur 4 har vi undersøkt det første alternativet. Er det slik at høyere deltakelse i distriktene er drevet fram av en mindre gruppe svært iherdige ungdommer? Denne analysen tyder ikke på dette. Andelen som har høy deltakelse er nokså lik i distriktskommunene som i resten av landet. Men når vi måler på denne måten ser vi en tendens til at andelene som har et høyt nivå av deltakelse, definert som det å delta minimum fem ganger per uke, er noe høyere i de nest mest og mest sentrale områdene, enn hva de er i distriktskategoriene.

Dermed kan det være at distriktsungdommene ikke nødvendigvis deltar hyppig i en eller to aktiviteter, men kanskje heller at flere deltar og fordeler seg jevnt over i flere aktiviteter. Dette har vi undersøkt i Figur 5. Her har vi summert opp antallet unike fritidsaktiviteter som ungdommene kan være med på. Har man bare vært med i idrettslag får man verdien 1, mens har man vært med på både idrettslag og fritidsklubb så får man 2. Har man i tillegg vært med i en annen organisasjon får man verdien 3. Her viser det seg at det gjennomsnittlig antallet forskjellige organi­serte fritidsaktiviteter man er med i er høyere i distriktene enn i de mer sentrale kommunene – særlig gjelder det de minst og nest minst sentrale kommunetypene.

Når vi så at aktivitetsnivået var likt i den første rapporten, tross noen ulike mønstre i enkeltaktiviteter (Bakken, 2020), så har vi her sett at det er noen ytterlige forskjeller etter bosted. Analysene viser at gjennomsnittsantallet enkeltøkter i fritidsaktiviteter er noe høyere i distriktet. Andelene som deltar hyppig i fritidsaktiviteter, er derimot noe høyere i sentrale kommunene. Og til sist så vi at distriktsungdom deltar i flere forskjellige typer aktiviteter. Dette kan tyde på at spesialisering og hyppig deltakelse er mer vanlig for de sentrale områdene, mens bred, men ikke fullt så intens, deltakelse i flere aktiviteter er mer vanlig for distriktskommunene – med den konsekvens at deltakelsesfrekvensen totalt sett faktisk er høyere i distriktskommuene.

La oss nå gå over til det andre underspørsmålet. Når det gjelder de vanligste aktivitetene, er det spesifikke grupper eller mønstre i deltakelsen der ungdom­mene i distriktene skiller seg ut? Her vil vi se på den vanligste organiserte fritidsaktiviteten, det å delta eller konkurrere i idrettslag. Deretter vil vi se kort på en annen type aktivitet som skiller seg litt ut i Distrikts-Norge, nemlig deltakelse i kulturorienterte aktiviteter. Til sist går vi inn på fritidsklubbene – som i særdeleshet synes å ha en annen rolle i distriktene enn i resten av landet.

Mønsteret vi ser i Figur 6 er velkjent fra kapittel 2. Forskjellen her er at i denne figuren kan se hvorvidt det er sosiale forskjeller både blant gutter og jenter. I kapittel 2 så vi at de sosioøkonomiske forskjellene var litt mindre i distriktene enn i resten av landet. Her ser vi at det særlig er blant jentene at vi ser de sosio­økonomiske forskjellene mellom distriktene og i landet for øvrig.

LS= Lavt nivå sosioøkonomiske ressurser, MS=Middels nivå sosioøkonomiske ressurser, HS=Høyt nivå sosioøkonomiske ressurser

LS= Lavt nivå sosioøkonomiske ressurser, MS=Middels nivå sosioøkonomiske ressurser, HS=Høyt nivå sosioøkonomiske ressurser

Den ene aktiviteten som peker seg ut med høyere aktivitet i distriktskommunene, er deltakelse i organiserte kulturaktiviteter. Dette så vi i kapittel 2. I LS= Lavt nivå sosioøkonomiske ressurser, MS=Middels nivå sosioøkonomiske ressurser, HS=Høyt nivå sosioøkonomiske ressurser

Figur 7 har vi slått sammen kor, korps og orkester med musikk- og kulturskole for å undersøke dette nærmere etter både kjønn og sosioøkonomisk status samtidig. Som vi tidligere har sett, er deltakelsen høyere i distriktene. Det som imidlertid er tydelig her er at de sosiale forskjellene i kulturaktivitet er mer markert blant guttene i distriktene, mens det er jentene som preges mest av sosial bakgrunn i landet for øvrig.

Et ekstra blikk på fritidsklubben

I den første rapporten (Bakken 2020) så vi at deltakelsen på fritidsklubber var høyere i distriktene enn hva de er i de mer sentrale kommunene, og i kapittel to så vi at klubbdeltakelsen i distriktene øker med foreldrenes nivå av sosioøko­nomiske ressurser og klubbdeltakelse – mens sammenhengen er motsatt i resten av landet. I Figur 8 ser vi at også at det er et samspillet mellom kjønn og sosioøkonomisk status varierer noe mellom distriktene og landet for øvrig. Sosioøkonomiske ressurser samvarierer med klubbdeltakelse noe mer blant guttene i distriktene, og noe mer blant jentene i resten av landet.

Predikerte verdier etter OLS regresjon. LS= Lavt nivå sosioøkonomiske ressurser, MS=Middels nivå sosioøkonomiske ressurser, HS=Høyt nivå sosioøkonomiske ressurser

I en tidligere analyse fant Andersen og Seland (2019) at det var lavere andeler jenter i de mest befolkningsrike kommunene enn hva det var i kommunene med færrest innbyggere. Dette gir grunn til å undersøke om gutter og jenter benytter fritidsklubbtilbudet på en annen måte i distriktene enn i de mest sentrale kommunene. I Tabell 3 får vi ikke det hele bildet når det gjelder alle sentralitets­kategoriene. I Figur 9 undersøker vi derfor om det er eventuelle kjønnsforskjeller i klubbdeltakelse etter et mer detaljert sentralitetsmål. Analysen viser at det er en svak overrepresentasjon av gutter som bruker klubbtilbudet i de mest sentrale kommunene, mens jo lengre fra de sentrale områdene man kommer, desto tydeligere er det at det er en viss overrepresentasjon av jenter. Samlet viser dette at bruken av fritidsklubbene fremstår som nokså annerledes i en distriktskontekst enn hva de gjør i resten av landet og særlig i de mest sentrale områdene: I distriktene er deltakelsen høy, og jenter og ungdom med mye sosioøkonomiske ressurser er noe overrepresentert. I de sentrale områdene er bildet annerledes. Deltakelsen er lavere mens det er gutter og særlig de med lite sosioøkonomiske ressurser hjemme som er de hyppigste brukerne.

Signifikanstester angir om kjønnsforskjellene i kommunetypene er ulik forskjellene i de mest sentrale: «Signifikanstest: ***)p<0.001 **)p<0.01 *)p<0.05

Fritidsklubbens attraksjon

I Industribygd var fritidsklubben en svært betydningsfull arena, særlig for ung­dommene da de gikk på 8. trinn. Alle de intervjuede ungdommene var der fast på den tida, og de aller fleste var der hver av de dagene klubben var åpen i uka. Hva var det som gjorde fritidsklubben så attraktiv? Sigurd fortalte at en typisk kveld på klubben kunne se slik ut: «Ja, det er en plass der du kan kjøpe deg mat og drikke, også kan du spørre om du kan få låne for eksempel pingpong-utstyret hvis du legger noe i depositum, tilfelle du ødelegger det. Også er det biljardbord der. Det bruker jeg å spille som oftest, også har de Playstation og Xbox og sånn og mange brettspill. … Det er egentlig lov å gjøre hva man vil der.» De fleste som gikk på ungdomsskolen var der, og, som Sigurd oppfattet det: «ingen blir utestengt på [klubben].»

Fritidsklubben var viktig for de aller fleste, men de av ungdommene som var svært aktive med organiserte fritidsaktiviteter, fikk ikke like mye tid til å være på klubben. Men for de av ungdommene som i mindre grad deltok i organiserte fritidsaktiviteter, spilte klubben en sentral rolle som den viktigste arenaen for å være sammen med venner utenom skolen. Sara fortalte at hun hadde vært innom en rekke forskjellige organiserte aktiviteter, men ble ikke værende i noen av dem. I sjuende sluttet hun helt med alt, hun forklarte at: «I syvende ble jeg helt lei, jeg trengte bare et år uten å gjøre noe, jeg orker ikke.» I åttende tenkte hun å begynne med håndball, men fant samtidig ungdomsklubben – og fant ut at håndball hadde trening fem ganger i uka og at hun heller ville heller være på klubben:

Sara: Ja, og jeg er ikke sånn idrettsjente akkurat. Så det er ikke for meg.

Intervjuer: Hva slags jente er du, hvis du ikke er idrettsjente?

Sara: Jeg liker å være aktiv, men ikke tvang liksom. Jeg liker å være gamer og spille, og så liker jeg å være sosial da. Være ute med venner og henge.

For ungdommene fra Industribygd var de viktigste arenaene for å møte venner ved siden av skolen altså organisert idrett og fritidsklubb. Til forskjell fra skolen er disse arenaene valgfrie. De utgjorde også et tilbud for til dels ulike grupper. Til forskjell fra organisert idrett, er ungdomsklubben langt mer ungdomsstyrt og fri. Ungdomsklubben i Industribygd var organisert slik fritidsklubber oftest er: åpen, i liten grad voksenstyrt, uten konkurranse, men med fri aktivitet innenfor visse grenser, og ungdommene kan være der hvor ofte de selv vil innenfor åpningstida (Eriksen & Seland, 2020; Seland & Andersen, 2020). Fra tidligere studier av ungdoms bruk av fritidsklubb vet vi fritidsklubben kan spille en spesielt sentral rolle for å gi sårbare ungdommer et pusterom fra utfordringer hjemme eller på skolen, gi dem mestringsopplevelser og en mulighet for å forme en positiv identitet (Eriksen & Seland, 2020).

Det at fritidsklubben var det mest sentrale møtestedet for ungdommene i Industribygd, kan også handle om at Industribygd var nokså typisk for Distrikts-Norge i den forstand at en del av ungdommene bodde så langt fra hverandre at å besøke hverandre hjemme ble mer komplisert. I den første rapporten så vi at ungdom i distriktene er langt mindre fornøyd med kollektivtilbudet enn ungdom i mer sentrale strøk. Ungdommene i Industribygd bodde også spredt, og var ofte avhengig av å bli kjørt av foreldre om de skulle ut etter de hadde kommet hjem etter skoletid. På fritidsklubben kunne de enkelt møtes etter skolen.

Uorganiserte fritidsaktiviteter

Til nå har vi sett på organiserte aktiviteter. En stor del av fritiden innebærer imidlertid å ha en mer uformell fritid der ungdommene enten er alene, med venner eller med foreldrene. I den første rapporten (Bakken 2020) så vi at noen flere av distriktsungdommene hadde vært ute med venner, sammenlignet med ungdom i resten av landet. Samtidig har litt færre av ungdommene i distriktene vært hjemme hos venner to kvelder sist uke. Når det gjelder det siste, så vi i kapittel 2 at det var litt mindre sosioøkonomiske forskjeller i det å ha vært hjemme hos venner i distriktene som i resten av landet, mens kjønnsforskjellene er like begge steder. I de følgende avsnittene vil vi gå mer i dybden på omfanget av uformelle fritids­aktiviteter og undersøke om det er forskjeller etter kjønn og sosioøkonomisk status som vi ikke har fanget opp til nå. Ettersom formålet med dette kapittelet er å se på sosial tilhørighet, vil vi se nærmere på tid brukt på sosiale aktiviteter med venner i ulike situasjoner, også på nett. Vi inkluderer riktignok også det å ha høy skjermtid, som ikke spesifiserer om aktiviteten er sosial eller ikke.

Først undersøker vi å være sosial med venner i ulike sammenhenger i det vi kan kalle ikke-digitale aktiviteter. Her slår vi sammen antallet ganger ungdommene sist uke sier de har vært sosial med venner hjemme hos seg selv, sosial med venner hjemme hos andre, brukt størstedelen av kvelden ute sammen med venner og om de har spilt fotball, stått på snowboard eller drevet med annen fysisk aktivitet sammen med venner. Hvordan summen av disse uformelle sosiale fritidsaktiviteter er fordelt på bosted, kjønn og sosioøkonomisk status, kan vi se av analysene i Figur 10. Den viser at bosted har lite å si for hvor mye jenter og gutter driver med disse aktivitetene. Nivået i distriktene og i resten av landet er nesten identiske. Et annet påfallende trekk i figurene er imidlertid at ungdommene med det laveste sosioøkonomiske ressursnivået hjemme gjennomsnittlig deltar i færre aktiviteter. Dette gjelder for både gutter og jenter uavhengig av hvor de bor.

LS= Lavt nivå sosioøkonomiske ressurser, MS=Middels nivå sosioøkonomiske ressurser, HS=Høyt nivå sosioøkonomiske ressurser

Det andre vi vil se på er sosiale digitale aktiviteter. For å undersøke dette har vi summert antallet ganger ungdom sist uke rapporterer å ha spilt onlinespill med andre størstedelen av kvelden og vært sosial på nett eller mobil størstedelen av kvelden. I Figur 10 ser vi stor likhet mellom ungdom i distriktene og i resten av landet. Begge steder er det mye vanligere med blant gutter. De rapporterer slike aktiviteter rundt fem ganger sist uke. Blant jentene er snittet rundt tre og en halv gang. Det er ikke noen utpregede forskjeller etter sosioøkonomisk ressursnivå for hvor ofte man gjør disse aktivitetene.

LS= Lavt nivå sosioøkonomiske ressurser, MS=Middels nivå sosioøkonomiske ressurser, HS=Høyt nivå sosioøkonomiske ressurser

Det siste vi vil gå inn på i denne delen er skjermbruk. Figur 12 viser andelene som har mer enn tre timer daglig skjermtid blant gutter og jenter med ulik sosial bakgrunn og bosted. Mønstrene i distriktene og i resten av landet er svært like. Både blant gutter og jenter er det en tendens til en lavere andel med høy skjermtid, desto mer sosioøkonomiske ressurser man har hjemme. Generelt er dette mønsteret tydeligere blant jenter. Der man ser det i minst grad er blant guttene i distriktene.

LS= Lavt nivå sosioøkonomiske ressurser, MS=Middels nivå sosioøkonomiske ressurser, HS=Høyt nivå sosioøkonomiske ressurser

Det vi har sett i analysene av ungdoms deltakelse på fritidsarenaer, er at ungdoms uorganiserte fritid i all hovedsak er lik i Distrikts-Norge og ellers i landet. Der fritidsmønstrene i distriktene skiller seg fra mønstrene i resten av landet er i organiserte fritidsaktiviteter: Her ser vi at de sosioøkonomiske forskjellene til en viss grad er mindre i distriktene, og i noen tilfeller fraværende som med fritids­klubbdeltakelse. Men selv om de sosioøkonomiske forskjellene er mindre i alle fritidsaktiviteter, så er de i høyeste grad til stede i de aktivitetene vi har sett på. Særlig gjelder det idrettslagsdeltakelse. Tydelig færre blant de med det laveste sosioøkonomiske ressursnivået deltar. Slike ressurser gjør seg også gjeldende for den uformelle fritiden. Ungdommene med det laveste sosioøkonomiske ressurs­nivået driver noe mer med dataspill og i mindre grad med uteorienterte uformelle aktiviteter.

Konklusjon

I dette kapittelet har vi undersøkt hva som kjennetegner ungdoms opplevelse av tilhørighet i de minst sentrale kommunene. Vi fant at tette bånd til slekta er noe ungdommene i bygdesamfunnet Industribygd og deres foreldre ser på som verdifulle trekk ved å vokse opp i bygda. De tette nettverkene og de mange sterke individuelle koblinger mellom ungdommene og de eldre generasjonene så ut til å skape tradisjoner, trygghet og en opplevelse av tilhørighet. Vi så også at delta­kelse på fritidsarenaen var en av de mest sentrale arenaene til å være sammen med jevnaldrende i Industribygd, og denne deltakelsen var sterkt understøttet av voksne i bygda – sammen med en kultur for deltagelse og solidaritet og at alle skal få mulighet til å være med.

Industribygd står som et eksempel på sterke slektskapsbånd og nettverk med jevnaldrende som blir opprettholdt på ulike arenaer. Dette trekket undersøkte vi kvantitativt gjennom analyser av Ungdata. Når det gjelder uformelle sosiale fritidsaktiviteter, både digitale og fysiske møter, finner vi at bosted har lite å si – ungdom i distriktene og ellers i landet er sammen uformelt omtrent like mye. Men når det gjelder organiserte fritidsaktiviteter, fant vi at ungdom i distriktene i større grad enn ungdom andre steder deltar. Ikke bare er det flere ungdommer som totalt deltar i organiserte fritidsaktiviteter, men det er også slik at deltakelsen på fritidsarenaen er noe mer inkluderende i Distrikts-Norge i den forstand at det er flere unge med lav sosioøkonomisk status som deltar. Vi har altså sett at de sosioøkonomiske forskjellene i idrettslagsdeltakelse er noe mindre i distriktene. Særlig er det deltakelse i fritidsklubber som bidrar til å jevne ut forskjellene i distriktene. Våre analyser tyder også på at den høyere deltakelsen i distriktene ikke er drevet fram av en mindre gruppe svært iherdige ungdommer. Tvert i mot ser vi en tendens til at andelene som har et høyt nivå av deltakelse er noe høyere i de nest mest og mest sentrale områdene, enn hva de er i distriktskategoriene. Det som gjør at vi ser høyere deltagelse i distriktene, handler dermed om at ungdom flest i Distrikts-Norge deltar på flere aktiviteter: Det gjennomsnittlig antallet forskjellige organiserte fritidsaktiviteter ungdom er med i, er høyere i distriktene enn i de mer sentrale kommunene.

Alt dette understøtter at de positive trekkene ved sosial kapital vi skisserte innledningsvis i kapittelet kan beskrive ungdoms opplevelse av å bo i distriktene: sosial støtte, anerkjennelse, tilhørighet til et nettverk med gjensidig forpliktelse, muligheten for å påvirke andre gjennom delte normer og for aktiv deltakelse og engasjement (Berkman et al., 2014). Tette nettverk og sterk tilhørighet er en side av å bo i distriktene som også er hyppig beskrevet i bygdeforskningen: en sosial sammensveisethet (Halfacree, 1995), tette sosiale bånd og samarbeid trekk utgjør en «rural idyll» – sammen med enkel tilgang til naturopplevelser (Rosvall & Rönnlund, 2019). I neste kapittel skal vi undersøke hvem denne «rurale idyllen» er tilgjengelig for og hvem den ikke er tilgjengelig for, og hva som kan ses på som sosial kapitals skyggeside.

Kapittel 4: Konformitetspress og utenforskap: Fellesskapets skyggeside

• Mobbing og å streve med å passe inn
• Kropp- og merkepress
• Selvbilde
• Konklusjon

Som vi så i forrige kapittel, kjennetegnes ungdoms liv i distriktene i stor grad av sosial kapital, ressursene som oppstår mellom mennesker, med trekk som sosial støtte, tilhørighet og aktiv deltagelse. Selv om det er ulike forståelser og defini­sjoner av dette begrepet, er sosial kapital i forskningslitteraturen og samfunnet ellers ofte sett på som svært positivt og ettertraktet. Imidlertid har forskere også sett på en del negative sider ved sosial kapital (Portes, 1998), for eksempel eksklusjon av folk som ikke oppfattes å passe helt inn, sosial kontroll, krav om konformitet og jantelov. I en systematisk gjennomgang av litteraturen på feltet med den betegnende tittelen «The dark side of social capital» (Villalonga-Olives & Kawachi, 2017), finner forskerne god støtte for disse negative trekkene ved sosial kapital. I tillegg finner de også at sosial kapital har den ulempen at negative atferdsmønstre lett sprer seg i sosiale nettverk.

Vi tar utgangpunkt i funnene fra kapittel 2, nemlig at forekomst av mobbing og det å ha dårlig selvbilde er høyere i de minst sentrale kommunene enn ellers i landet, spesielt blant jenter, og utforsker dette nærmere i lys av hvordan kjønn og sosial bakgrunn samvirker med sted. Kan det være at ungdomstida i distriktskommuner er preget at større grad av større grad av konformitetspress enn ellers i landet, og at om en ikke passer helt inn, er sannsynligheten større for å oppleve mobbing eller utvikle dårlig selvbilde? Vi undersøker dette igjen med utgangspunkt i Industribygd. Vi ser deretter nærmere på utbredelse av mobbing og opplevelsen av å ikke passe inn, kroppsbilde og selvbilde i Ungdata. Her ser vi på om dette samspiller med bosted, kjønn og sosial bakgrunn.

Mobbing og å streve med å passe inn

I Industribygd fortalte de fleste av ungdommene at de trivdes godt på skolen, men en del fortalte om ganske strenge klikker og sosial hierarkier på skolen, og flere av ungdommene snakket om erfaringer med utfordringer i det psykososiale miljøet. Av et utvalg på 21 ungdommer var det overraskende mange som fortalte om at de selv hadde utestengt eller plaget andre, vært beskylt for mobbing, eller fortalte om å ha blitt utestengt, mobbet eller hadde problemer med å passe inn. Maren fortalte for eksempel om vanskene hun hadde hatt da hun noen år tidligere hadde kommet ny til bygda:

Intervjuer: Var det lett å få venner da?

Maren: Nei. Det var ikke lett å få venner. Jeg følte alle bare gikk, og ingen turte å snakke med meg, eller ingen ville snakke med meg i hvert fall. Det var jeg som skulle gå og henge meg på dem, eller så stikker de.

Det var ikke bare de som hadde kommet som innflyttere til bygda som slet med å passe inn. Også noen av dem som selv hadde vokst opp i Industribygd, opplevde utfordringer på dette feltet. En gutt fortalte at han opplevde at han skilte seg litt ut fra sine jevnaldrende, og han hadde få venner i bygda. Han trivdes ikke så godt på skolen. I det daglige trakk han seg tilbake, som for eksempel når det var mye bråk i klasserommet, som han sa han ble veldig plaget av og fikk hodepine av, men også at: «jeg bare bryr meg ikke i det hele tatt. Jeg bare står i hjørnet og bare er stille, bare venter til det skjer noe.» Selv om han hadde få venner bygda, hadde han et utstrakt internasjonalt nettverk på nett gjennom gaming. Han opplevde det som tryggest på nett, og følte at det var her han trivdes best. Mika fortalte også at han og vennene hans «snakker litt om muskler, hvem som er sterkest og sånn», og at de var opptatt av å være sterke fordi:

Her på ungdomsskolen så må du kanskje være litt sterk for å ikke bli plaga. Ikke mobba eller noe sånn, men litt sånn.. du havner sikkert i en brytekamp eller noe sånt, og hvis du vinner den, da har du bevist for deg selv og andre at du er litt sterk og at ingen skal kødde med deg.

Utsagnet «Her på ungdomsskolen må du være litt sterk for ikke å bli plaga» kan kanskje indikere at dette var et miljø som var preget av lite voksenkontroll. De som fortalte at de hadde mobbet andre, eller de som hadde blitt mobbet, fortalte at de hadde fått lite eller ingen støtte fra voksne på skolen. Elise, for eksempel, fortalte at hun ble mobbet fra 3. til 5. klasse. Det var spesielt en jente som mobbet henne, og verken foreldre eller lærere tok henne på alvor, opplevde hun. Det måtte ta over ett år før det ble tiltak mot mobbingen. Ut fra ungdommenes beskrivelser, framsto dermed bygda som et sted det kunne være vanskelig å skille seg ut og hvor det kunne være vanskelig å få hjelp om de trengte det.

Ungdata om mobbing og opplevelsen av å ikke passe inn

I hvilken grad samsvarer erfaringene blant disse ungdommenes med statistikken? I den første rapport fra denne studien fant Bakken (2020) ett prosentpoeng høyere mobbing i distriktskommunene sammenlignet med de andre kommunene slått sammen. Når man slår sammen sammenligningsgrunnlaget og ser på distrikts­kommunene mot resten av landet, kan dette likevel tenkes å skjule systematiske ulikheter mellom kommunetypene. Her skal vi derfor se på gjennomsnittstallene for mobbing for alle sentralitetsklassene, før vi ser nærmere på ulikheter mellom mobbing for gutter og jenter og ungdom med ulik sosioøkonomisk status i distriktene og ellers. Deretter ser vi nærmere på opplevelsen ungdommer har av å passe inn på skolen.

Først ser vi nærmere på kjønnsforskjellene i kommunene med ulikt sentralitets­nivå. I Figur ser vi et klar tendens. Jo mindre sentrale kommunene er, jo mer utbredt er det å ha blitt mobbet regelmessig. Dessuten ser vi at jo mindre sentrale kommunene er, desto tydeligere blir kjønnsforskjellene. I de to minst sentrale kommunetypene er det nesten to prosentpoeng flere jenter som blir mobbet regelmessig. Her er det hele 11,3 % jenter som rapporterer om regelmessig mobbing. Ser man på sammenhengen mellom sentralitet og andelen jenter som blir plaget stiger den helt trinnvis desto lengre fra de sentrale områdene man kommer. For guttene ser bildet litt annerledes ut. De områdene guttene blir mest mobbet, er i de mest og minst sentrale kommunene. I de mest sentrale kom­munene er det eneste området der flere gutter enn jenter blir mobbet. For gutter, som jenter, er de minst sentrale kommunene der det rapporteres om mest mobbing – for gutter 9,6 % mot 8 % eller like under i de andre sentralitets­kategoriene. For guttene er det kun en signifikant forskjell mellom de minst sentrale kommunene og alle de andre kommunetypene.

Signifikanstester angir om kjønnsforskjellene i kommunetypene er ulik forskjellene i de mest sentrale: «Signifikanstest: ***)p<0.001 **)p<0.01 *)p<0.05

Nå skal vi se nærmere på hvordan denne mobbingen fordeles på kjønn og sosioøkonomisk bakgrunn. Siden vi her er spesielt opptatt av hvordan det er i distriktskommunene, går vi her tilbake til å sammenligne disse kommunene – nest minst og minst sentrale – med resten av landet sammenslått. Vi ser igjen at risikoen for å bli mobbet er høyere blant jentene enn blant gutter i distriktene. Det som nyanseres i Figur , er at det er systematisk høyere risiko for jentene fra de hjemmene med minst sosioøkonomiske ressurser. Det er særlig de som skiller seg ut ved å ha nesten 11 prosent sannsynlighet for å ha blitt mobbet siste to uker. Blant guttene i distriktene ser vi ikke noen sosioøkonomiske forskjeller. Men det er altså en signifikant forskjell mellom jentene med det laveste og høyeste nivået. Vi ser også av figuren at det er sosioøkonomiske forskjeller både blant guttene og jentene i resten av landet, men at de også der er større for jentenes del.

Predikert sannsynlighet etter logistisk regresjon. Kontroll for klassetrinn.
LS= Lavt nivå sosioøkonomiske ressurser, MS=Middels nivå sosioøkonomiske ressurser, HS=Høyt nivå sosioøkonomiske ressurser

Mobbing er et ekstremt uttrykk for mekanismer som ofte dreier seg om negative gruppeprosesser (Søndergaard, 2012). Thornberg argumenterer for at det å definere at andre ikke passer inn, er en kjerneprosess i mobbing (Thornberg, 2017). Opplevelsen av å passe inn blant de jevnaldrende kan også tenkes å adressere graden av krav om konformitet i jevnalderkulturen. Vi skal derfor også se på spørsmål om følelsen av å passe inn blant elevene på skolen. Dette målet er moderat korrelert med mobbing (korrelasjonstallet r er -0.27), men omhandler altså i større grad skolemiljøet mer generelt. I Ungdata spør vi om hvor enig respondentene er i utsagnet «Jeg føler at jeg passer inn blant elevene på skolen». Både i distriktene og ellers i landet svarer om lag åtte av ti jenter at de opplever at de passer inn blant medelevene på skolen, og om lag ni av ti gutter svarer det samme. Vi ser altså at det å rapportere om mobbing er mindre utbredt enn at en ikke passer inn. Når vi sammenligner distriktskommunene med resten av landet, ser vi at noen færre av jentene i distriktene opplever at de passer inn på skolen enn det jentene ellers i landet gjør, mens det ikke er særlig forskjell mellom guttene i distriktene og ellers i landet. Blant de med minst sosioøkonomiske ressurser er det mindre vanlig å kjenne at man passer inn, og dette gjelder for både gutter og jenter. Men vi ser her et tydeligere utslag av slike ressurser blant jenter enn blant gutter. Mønsteret i distriktene ligner i all hovedsak det vi ser i resten av landet, med det unntaket at i distriktskommunene er det ikke flest jenter med høy sosioøkonomisk status som opplever at de passer inn, men de med middels sosioøkonomisk status.

LS= Lavt nivå sosioøkonomiske ressurser, MS=Middels nivå sosioøkonomiske ressurser, HS=Høyt nivå sosioøkonomiske ressurser

Fra Ungdata-analysene har vi sett at det systematisk er mer mobbing i mindre sentrale strøk, særlig blant jenter. Vi ser også at flere unge jenter opplever at det er vanskelig å passe inn her. Mye mobbeforskning viser at når mobbing oppstår, handler ikke det bare om individet, men om hele skolemiljøet (Eriksen & Lyng, 2018). Fra ungdommene fra Industribygds opplevelse av mobbing og utfordringer med å passe inn i skolemiljøet, illustreres noen sentrale mekanismer for hvorfor mobbing oppstår: det handler blant annet om strenge rammer for hvem som passer inn. I det følgende skal vi se på et annet uttrykk for et slikt konformitetskrav blant jevnaldrende.

Kropp- og merkepress

Svært mange av ungdommene fra Industribygd snakket om kroppsmisnøye og merkepress. De fleste av disse var jenter, som vi skal komme tilbake til, mens flertallet av guttene ikke virket særlig berørte av kropps- eller klespress. Det var allikevel en del av guttene som fortalte om hverdagspraksiser som vitnet om et nokså bevisst, og av og til anstrengt, forhold til kropp, klær og utseende. Flere sa at de ikke dusjet etter gymmen fordi de ikke følte seg komfortabel med det. Elever i klassen snakket om dem som ikke dusjet og sa de luktet svette. Flere sa de nylig hadde begynt å trene mer med vekter, uten at de dermed knyttet dette til noe utseendemål. Henrik sa at guttene var opptatt av trening og å se bra ut. Dette var noe som ble mer av på ungdomsskolen, sa han, og satt det i sammenheng med hva han antok at jenter syns var attraktivt: «Jentene er veldig opptatt av hvordan [guttene] ser ut. De fleste jentene vil ikke ha en fyr på 140 kg.» En del gutter snakket også om et økende merkepress på ungdomsskolen, som Kasper. Han sa han var opptatt av merkeklær, og nevnte en rekke merker han har, fordi, som han sa:

Kasper: Det jo comfy da. Vet ikke helt hvorfor jeg kjøper dem. De er veldig fine da. God kvalitet. De er sikkert dyre en del fordi merket står på dem og en del fordi det er god kvalitet. Men det er fortsatt litt dumt at vi kjøper så mye klær bare fordi det er et merke.

Intervjuer: Tror du folk kan føle litt merkepress?

Kasper: Ja. Tror det er veldig mange som føler.

Flere av guttene var nokså bevisst et utseendepress i miljøet og fortalte at mange av guttene de kjente var opptatt av utseendet. Jesper, for eksempel, sa at guttene han kjente var opptatt av hvordan de så ut og kunne være flaue over kroppen sin, «ikke like ille som jentene da, men kanskje litt.» Selv om det nok var en tendens til at gutter omtalte kroppspress som noe andre gutter kanskje opplevde, så var det også noen som fortalte åpent om at de selv var bevisste både på eget utseende og merkepress. Særlig de guttene som opplevde at de skilte seg litt ut på ulike måter fra de andre guttene, fortalte om større misnøye med eget utseende og var mer opptatte av å passe inn gjennom å ha de «riktige» klesmerkene. Mika fortalte reflektert om hvorfor det var viktig for han at å bruke klær med merket Nike:

Mika: Ja, det er viktig at det er Nike.

Intervjuer: Hvorfor er det viktig da?

Mika: Fordi Nike er et bra merke.

Intervjuer: Blir en mer populær hvis en har det? Eller bare føler du deg bra?

Mika: Jeg føler meg kanskje litt bedre selv, og jeg føler at andre ser bedre på meg.

Intervjuer: At de synes du er …?

Mika: Litt kulere. Hvis du ikke har utseendet, så må du ha klærne.

Intervjuer: Åja, men utseendet, hva mener du med det liksom?

Mika: Hvis du ikke er akkurat den kjekkeste, da må du gå for klærne.

Hans resonnement, at gjennom å bruke merkeklær følte han seg bedre selv, satt han direkte i sammenheng med at måten han kler seg på også endrer andres blikk på seg. For han var det å kle seg «kult» en bevisst strategi for å kompensere for at han ikke syntes han var «den kjekkeste».

Selv om det var noe oppmerksomhet og uro rundt kropp og utseende blant guttene i Industribygd, var det lite i forhold til det jentene uttrykte. Blant jentene da de gikk på åttende trinn (12 og 13 år gamle) var det normen, snarere enn unntaket, å snakke om til dels sterk kroppsmisnøye og merkepress. De alvorligste tilfellene var urovekkende – selv om vi ikke ut fra disse intervjuene har mulighet for å si noe om alvorlighetsgrad eller om noen hadde diagnostiserte spiseforstyrrelser, var det åpenbart at dette var jenter som hadde det svært vanskelig. Det er komplekse årsaker til å ha vansker med forholdet til egen kropp og mat. Noen risikofaktorer handler om individuell sårbarhet, men andre årsaker er knyttet til samfunns­messige aspekter, som opplevd press til å se ut på en bestemt måte, strenge kroppsidealer og tilstedeværelse av sosial støtte (Stice & Whitenton, 2002). Vi skal ikke se på individuelle årsaker her, men fokusere på de uttrykkene for kroppsmisnøye som så ut til å (også) dreie seg om samfunnsmessige årsaker og som kan knyttes til det å vokse opp på et lite sted med tette bånd.

For mange av jentene som opplevde kroppsmisnøye, handlet dette i stor grad om en opplevelse av å ikke passe inn. Dette kunne handle om tidligere erfaringer med utenforskap, som for Elise, som fortalte at hun tidligere hadde opplevd å bli mobbet, og snakket uoppfordret mye om å ikke føle seg bra nok og om merkepress. Hun følte seg ikke bra nok i gymmen, og snakket om «blikk» hun kunne få når hun kom til skolen. Ofte handlet det imidlertid om en opplevelse av å bli vurdert – og å komme til kort – på skolen. Janne fortalte at hun var veldig bevisst på hva hun valgte ut av klær på morgenen, og at hun likte best merkeklær, at hun følte at hun måtte ha det, «fordi jeg føler at hvis alle har det, så blir jeg sett annerledes på hvis jeg ikke har det.» Hun fortalte at hun grudde seg til å komme fram til skolen:

Janne: Jeg gruer meg litt til hva slags blikk jeg får. Hvis jeg har på meg noe stygt eller… jeg vet ikke helt hvorfor jeg bryr meg om det.

Intervjuer: Har du lyst til å prøve å forklare det?

Janne: Jeg føler at jeg ser for tjukk ut eller om jeg er for tynn eller sånne ting, og jeg føler at alle tenker på det samme. Alle vennene mine er sånn: «Å, jeg er for tynn», «Å, jeg er for tjukk.» Men jeg tenker at jeg egentlig ikke burde bry meg. For det er jo kroppen min, jeg må jo leve med den resten av livet.

Maren, som kom ny til bygda og slet med å få venner i starten, hadde et svært vanskelig forhold til kropp og mat da hun gikk i åttende klasse. Gjennom mye av det hun fortalte, kom det fram et sterkt ønske om å være som de andre.

Intervjuer: Er du veldig opptatt av hva du har på deg eller?

Maren: Ja. Jeg føler at hvis jeg har på meg noe stygt, så baksnakker folk meg.

Intervjuer: Er folk veldig opptatt av hva alle har på seg?

Maren: Ja, det er sånn. Fordi [hvis] jeg er med vennene mine, også går en jente forbi oss med rosa bukse og en lilla hettegenser, så begynner de bare sånn, «Kan hun ikke ha på seg ordentlige klær, har hun ikke penger og sånt?» De sitter og snakker sånn, så jeg vil ikke at folk skal baksnakke meg. … Jeg vil ha som alle andre har.

Intervjuer: Ville noen kunne erte deg for at du har de klærne?

Maren: De her er vanlige. Men hvis jeg går med en rosa bokse, ikke sant, så bare sånn, «Du er så barnslig, du har støgge klær på deg.»

Dette konstante kontrollerende blikket hun opplevde fra andre, ble reflektert i hvordan hun så på seg selv. Hun sa at: «Jeg liker ikke kroppen min, jeg føler jeg er for feit. … Jeg hater kroppen min.» Dette var noe som hun og venninnene snakket en del sammen om. I tillegg opplevde hun det som nærmest normalisert på skolen at jentene spiste lite eller ingenting: «Det er nesten ingen som spiser i kantina. (…) Jeg spiser ikke. Jeg spiste ikke i går og ikke heller i dag.» Hun fortalte at hun hadde snakket med helsesøster, «men det hjelper ikke.» De voksne på skolen var ikke særlig hjelpsomme, syntes hun: «De bare sånn: ‘Du må spise, du kan spise, men ikke spis så mye, også trener du hvis du vil, og du er ikke feit, du er tynn.’ De sitter og sier sånn, men det hjelper ikke.»

Ett år senere, under koronanedstengingen, så hun det hele litt på avstand. Hun fortalte om hvordan hun hadde forandret seg det siste året:

Ja. Det har forandret seg skikkelig. (…) Jeg likte ikke meg selv så godt i åttende, men i niende har jeg faktisk begynt å like meg selv mer. (…) [I sommerferien] begynte å tenke sånn, du må ikke bare sitte her og spise masse og så si at du er lei av kroppen din også gjør du ingenting med det, tenkte jeg. Også begynte jeg faktisk og trene, også endret jeg klærne mine, og så forandret jeg meg hjemme.

Nå følte hun at hun ble mer likt, «av dem, av jentene, jeg følte meg mer populær, for å si det sånn. (…) Jeg vet at de tenkte vi vil ikke henge med henne, for hun ser ikke så fin ut, har rare rykter på seg, men nå har det forandra seg skikkelig, jeg har fått mer bestevenner, mer venner.» På spørsmål om hun oppfattet at denne endringen, at hun ble mer populær, mer likt og fikk flere venner, hadde noe med utseende å gjøre, svarte hun:

Ja. Utseende, det spiller så stor rolle. Hva slags stil du har, hvordan du er, om du er barnslig, så er du ikke like kul som dem, om du ikke har på deg masse merkeklær, så er det sånn «ah, hvorfor har du ikke på merkeklær?». Det er så masse press, så det funka til slutt, nå har jeg det mye bedre.

Til tross var at hun tilsynelatende hadde fått det bedre, er det allikevel tydelig at grunnen til at hun følte seg bedre er at hun hadde begynt å trene, farget håret og endret utseendet; hun endret altså utseendet til hun opplevde at hun ble akseptert.

Mens flere av jentene opplevde å få lite eller lite nyttig støte av voksne i bygda, var det noen som fikk hjelp, og som også klarte å snu problemene. Anna fortalte at «Det har jo vært en del kroppspress på skolen her … Det er jo folk som på en måte har slutta å spise», og at hun hadde vært en av dem: «Jeg hoppa over nesten alt [av måltider]. Spiste et eple, jeg kunne gå en dag og spise ett eple liksom». Årsaken til at hun hadde sluttet å spise var at: «Det bare… tenkte mer på hvordan du så ut da, i og med at du begynte på ungdomsskolen. … Det var vel folk som liksom på en måte kommenterte ting da, og da begynner du å tenke at ‘åja, kanskje jeg skal gjøre noe med det’». De som kommenterte var guttene på trinnet over, som kommenterte på jentenes kropper på skolen. Denne jenta fikk imidlertid god hjelp av moren og helsesøster på skolen. Hun og moren skrev en matplan, og på det første intervjutidspunktet hadde hun begynt å spise normalt igjen.

I Industribygd ser vi et eksempel på hvordan sterke konformitetskrav i ungdoms­alderen treffer både gutter og jenter, men særlig jentene hardt. Samfunnsmessige årsaker til kroppsmisnøye handler til dels om begrensede idealer for hva som er akseptert utseende (Eriksen & Walseth, kommende). De negative aspektene ved samfunn med stor grad av sosial kapital dreier seg primært om eksklusjon av folk som ikke passer helt inn, sosial kontroll og krav om konformitet og jantelov (Portes, 1998). Det er grunn til å tro at disse tendensene er ytterligere forsterket i ungdomstida, en periode i livet der behovet for å passe inn blant jevnaldrende er spesielt sterkt (Erikson, 1968). Det er også færre miljøer å velge blant på mindre steder, og de sosiale hierarkiene på skolen vil lettere kunne overføres til fritiden. Dermed blir det vanskeligere å slippe unna og få en ny start.

Ungdata om kroppsmisnøye og kroppspress

Det er i alle fall to spørsmål som her kan brukes for å si noe om kroppsmisnøye og kroppspress generelt ved hjelp av Ungdata-materialet. For det første er det inkludert flere spørsmål om hvor fornøyd ungdommene er ved ulike aspekter i sine liv, der et av spørsmålene handler om man er fornøyd med eget utseende. Der svarer man med fem svaralternativ fra svært fornøyd til svært misfornøyd. Her ser vi på de som svarer at de er litt eller svært misfornøyd med utseendet sitt. Varierer andelen som er fornøyd etter kjønn og bosted? Svaret finner vi i Figur . Her ser vi at langt færre gutter er misfornøyd med utseendet sitt sammenlignet med jenter. Vi ser også at gutter ser ut til å være omtrent like fornøyde uansett hvor de bor i landet. Langt flere jenter enn gutter er misfornøyd med utseende sitt. I Figuren ser vi også at jo mindre sentral kommune, jo flere jenter er misfornøyde med utseende sitt.

Signifikanstester angir om kjønnsforskjellene i kommunetypene er ulik forskjellene i de mest sentrale:» «Signifikanstest: ***)p<0.001 **)p<0.01 *)p<0.05

Nå skal vi se på sammenhengen mellom misnøye med utseende etter kjønn, bosted og sosioøkonomiske ressurser. Her ser vi på andelene som svarer litt eller svært misfornøyd. I Figur ser vi hvordan dette fordeler seg i distriktene og i resten av landet. Det mest påfallende er at sjansen for å være misfornøyd med utseendet er så mye høyere for jenter enn gutter. Det andre som framgår svært tydelig er de sosioøkonomiske forskjellene. Jo mindre sosioøkonomiske ressurser familien har, jo høyere er sjansen for å være misfornøyd med eget utseende. Det tredje er at de sosioøkonomiske forskjellene framstår som mye tydeligere blant jentene enn blant guttene.

LS= Lavt nivå sosioøkonomiske ressurser, MS=Middels nivå sosioøkonomiske ressurser, HS=Høyt nivå sosioøkonomiske ressurser

I all hovedsak er disse forskjellene i kroppsmisnøye etter ulike ressurser i familien like, uansett hvor ungdommene bor. Men selv om forskjellene er like i alle disse kategoriene, er imidlertid den gjennomsnittlige andelen med misfornøyde noe høyere i distriktene enn i resten av landet. Dette drives særlig fram på grunn av at det er flere med lave sosioøkonomiske ressurser hjemme som rapporterer om kroppsmisnøye, og det er flere med få ressurser som bor i distriktene.

Det andre spørsmålet i Ungdata som kan belyse denne tematikken er fra spørsmålsbatteriet der det undersøkes om ungdommene opplever ulike former for press i hverdagen. Et av områdene som nevnes her er «Press om å se bra ut eller ha en fin kropp» med svaralternativene på en femtrinsskala fra «ikke noe press» til «svært mye press». I Figur 18 ser vi at andelene som opplever mye og svært mye press først og fremst varierer etter kjønn. Mens det gjelder for én av tre jenter, så gjelder det færre enn én av ti gutter. Det er ikke noen tydelige sosioøkonomiske mønstre i dette, men vi ser en liten tendens til at nivået er noe høyere i de mer sentrale områdene.

LS= Lavt nivå sosioøkonomiske ressurser, MS=Middels nivå sosioøkonomiske ressurser, HS=Høyt nivå sosioøkonomiske ressurser

Vi har altså sett her at sjansen for å være misfornøyd med utseendet sitt er langt høyere for jenter enn for gutter, og for dem – særlig av jentene – med mindre sosioøkonomiske ressurser. Den gjennomsnittlige andelen med unge som er misfornøyd med utseendet er noe høyere i distriktene enn resten av landet, men det er noen flere i sentrale strøk som rapporterer om at de opplever direkte kroppspress. I Industribygd ser vi et eksempel på hvordan sterke konformitetskrav i ungdomsalderen treffer særlig jentene hardt, blant annet gjennom et sterkt kroppspress.

Selvbilde

I Tabell 3 i kapittel 2 så vi store kjønnsforskjeller i selvbilde: færre jenter enn gutter rapporterer et godt selvbilde og jentene i distriktene skårer enda litt lavere enn jentene ellers i landet. Kan dette ha noe med de tendensene vi har sett så langt i kapittelet – strengere rammer for hvem som passer inn og mer mobbing og kroppsmisnøye? Vi skal nå se nærmere på ungdoms selvbilde, og sammen­hengen mellom å ha godt selvbilde, kroppsmisnøye, mobbing og deltagelse i fritidsaktiviteter. Vi starter først med å se nærmere på gjennomsnittstallene for jenter og gutters selvbilde, denne gangen ved å trekke inn alle sentralitetstypene. I Figur ser vi det samme mønsteret som kom fram i kapittel 2, men når vi har brutt opp på alle sentralitetskategoriene, trer det fram et svært tydelig bilde: vi ser en trinnvis nedgang i andelen jenter som har godt selvbilde, desto mindre sentrale kommunene de bor i er. Guttene, derimot, har jevnt over langt bedre selvbilde enn jentene, og de har like godt selvbilde uansett hvor de bor.

Mye forskning har vist at mobberfaringer, særlig det å bli utsatt for mobbing, er tett forbundet med å ha et dårlig selvbilde (Tsaousis, 2016). Når vi i kapittel to så at ungdom – særlig jentene – i distriktene i snitt har lavere selvbilde enn ungdom som vokser opp andre steder, kan dette ha en sammenheng med at distriktsjenter er mer utsatt for mobbing? Eller kan det være verre for selvbildet om en mobbes i distriktene?

I Figur 20 har vi undersøkt hvordan selvbilde henger sammen med det å bli mobbet, blant gutter og jenter i distriktene og i resten av landet. Hvis vi først ser på de predikerte nivåene for guttene, så er det nesten en identisk situasjon uansett om de bor i distriktene eller i andre deler av landet. Blant de som ikke blir mobbet, er det begge steder rundt 89 prosent som har et godt selvbilde. Begge steder er det også slik at blant guttene som blir mobbet, så er det betraktelig færre med godt selvbilde – rundt 63–64 prosent.

For jentene varierer estimatene noe mer. Jevnt over er selvbildet blant distrikts­jentene noe lavere enn blant jentene i resten av landet. Signifikant færre jenter som mobbes i distriktene har godt selvbilde (35 prosent), enn blant jenter som mobbbes i de sentrale områdene (39 prosent har godt selvbilde). Allikevel er ikke forskjellen i selvbilde mellom distriktsjenter som mobbes og distriktsjenter som ikke mobbes annerledes den vi ser i resten av landet. Dette tyder på at det å utsettes for mobbing for jenter, både i distriktene og i resten av landet, er like negativt forbundet med selvbilde.

Sammenligner vi mot guttene, så viser analysene i figuren videre at dersom jenter, både i distriktene og i de sentrale strøkene, mobbes, så har det en sterkere negativ sammenheng med selvbilde enn blant guttene. Er det verre å bli mobbet på bygda? Svaret avhenger av hvem man bruker som referansegruppe. Sammen­ligner man bare jenter som mobbes, men med forskjellig bosted, så er det litt verre for jentene i distriktene. Men det er altså ikke sikkert dette har med mobbingen å gjøre, fordi selvbildet generelt er lavere blant alle jentene i distriktene. Mobbing er altså sterkt relatert til et lavere selvbilde, og denne sammenhengen er sterkere blant jenter enn blant gutter – men dette mønstret er på et likedan i distriktene som i resten av landet.

Det er også kjent fra tidligere forskning at selvbilde og kroppsbilde har en sterk sammenheng. Selvbilde kan påvirke kroppsbilde, og motsatt (O’Dea, 2012). I Figur 21 har vi undersøkt disse sammenhengene etter kjønn, samtidig som vi ser om de varierer etter bosted. Vi har valgt godt selvbilde som avhengig variabel. Her ser vi at de som er fornøyd med eget utseende, som regel har også har et godt selvbilde. Blant de som er fornøyd med utseendet, både i distriktene og i sentrale kommunene, er det rundt 93 og 85–86 prosent blant henholdsvis guttene og jentene som har godt selvbilde. Blant de som er misfornøyd med eget utseende har derimot rundt halvparten av guttene, både i distriktene og ellers i landet, et godt selvbilde. Blant jentene er nivået langt lavere, og her ser vi også et samspill mellom bosted og fornøydhet med utseende. Enda færre jenter som er misfornøyd i distriktene har godt selvbilde, sammenlignet