Rapporten er skrevet av NIBR, Norsk instiutt for by- og regionforskning, på oppdrag fra Distriktssenteret.

Studien setter fokus på mulighetene unge har til å påvirke og engasjere seg i utviklingen av eget lokalsamfunn og aktivt delta på fylkeskommunalt nivå, samt konkrete tiltak, prosjekter og ordninger som eksisterer for ungdom.

Det blir gitt en oversikt over etablerte medvirkningsorganer og faste tiltak og ordninger for ungdom i alle fylkene i landet. Hovedfokus er på fire fylkeskommuner, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord- Trøndelag og Nordland, med en grundig beskrivelse av deres arbeid knyttet til ungdom og lokal samfunnsutvikling. Oversikten kan være til inspirasjon for fylkeskommuner som skal i gang med eller bygge videre på sitt arbeid rettet mot ungdom, i tillegg til at flere utfordringer blir løftet frem.

Sentrale funn

Basert på dokumenter, nettbasert informasjon og intervju med ungdom, unge voksne, ansatte i fylkeskommunene og fylkespolitikere får vi en oversikt over arbeid på dette feltet. Noen sentrale punkter å merke seg:

• Det finnes lite dokumentert kunnskap om ungdom og lokal samfunnsutvikling på et fylkeskommunalt nivå.
• Det er store variasjoner når det gjelder deltakelses- og innflytelsesorganer og praksiser for å involvere ungdom i lokal samfunnsutvikling. Det er alt fra fylker med organer og ordninger i et veletablert system til fylker med lite eller ingen (fungerende) organer.
• 12 av fylkene har etablert en modell med årlige storsamlinger/ ungdomsting og tilhørende arbeidsutvalg. Modellen har store variasjoner når det gjelder sammensetning og representasjon.
• Forbindelseslinjen mellom det lokale og regionale nivået bør styrkes, blant annet gjennom å bruke de lokale ungdomsrådene som hovedrekrutteringsarena til ungdommens fylkesting/ ungdomskonferanser.
• De fire fylkeskommunene som er hovedcase har etablerte satsingsfelt knyttet til kultur, arbeid og entreprenørskap, transport, elev- og lærlingeombud.
• Det er viktig med lokale tilpasninger i arbeidet med ungdomsengasjement og ungdomsdemokrati.
• Ungdomstiltakene kan styrkes internt i fylkeskommunen gjennom at personer koples tettere og at man får et mer helhetlig grep ved at ansvaret ikke er spredd på mange personer og avdelinger. Arbeidsfellesskap og en egen (hel) stilling har vist seg å være gode løsninger.
• Politikernes holdning og at ungdomssatinger og medvirkning er forankret i systemer med forpliktende praksiser og rutiner for samhandling er viktig i dette arbeidet.
• En forutsetning for at medvirkningsorganene skal fungere er at fylkeskommunene bruker ressurser på å bemanne viktige funksjoner i forhold til ungdomssatsingen.
• Flere fylker har en informasjonsutfordring i arbeidet med å synliggjøre tiltak og ordninger for ungdom. Det er store variasjoner i tilgang til informasjon, enten man går på nett eller kontakter fylkeskommunens administrasjon.
• I de fire casefylkene har de fylkeskommunale medvirkningsorganene på ulike måter valgt å engasjere seg i arbeidet med å få etablert velfungerende ungdomsråd i alle kommunene
• Aktøravhengighet og utfordringer knyttet til kontinuitet gjør ungdomsmedvirkning sårbar og bidrar til at det kan svinge fra år til år. Det er derfor viktig med et administrativt støtteapparat som ivaretar kunnskapslageret og kompetansen.
• Det er viktig at deltakelse skjer på unges premisser, at det er rom for uformelle møtepunkt og dialog med en språkbruk som ikke er for abstrakt. Ungdom bør tidlig inn i prosessene, der innspill kan være reelle.
• Viktige betingelser for ungdomsdeltakelse er knyttet til fraværsreglementet i videregående opplæring og informasjon ut til ungdom i fylket.
• Det er behov for mer systematisk kunnskaps- og erfaringsdeling i nettverk på tvers av fylkene.

Store variasjoner

En tankemodell hvor stedsattraktivitet er viktig går igjen blant ansatte i fylkeskommunen og politikere i de fire fylkene. De ønsker å bidra til skape en god ungdomstid preget av trivsel og muligheter slik at unge senere vurderer fylket i etableringsfasen. Distriktspolitiske utfordringer og målsettinger ligger som et fundament for ungdomssatsingene i de fire fylkene som blir grundig beskrevet i denne studien.  Vi får et bilde av variasjonene i hvordan fylkeskommunene griper an dette arbeidet.

Ungdoms samhandling med politikere foregår på ulike måter og på ulike arenaer. I casefylkene gjester politikerne ungdommens fylkesting, formøter med gruppeledere, halvdags ”Temating”, ungdom deltar i utredningskomiteer og ungdommenes arbeidsutvalg har møter parallelt på samme sted som politikerne.

Et flertall av fylkene har etablert en modell med årlige storsamlinger. De eksisterende organene er sammensatt på ulike måter, blant annet med tanke på hvem som rekrutteres inn.

Det blir påpekt at dette er et område hvor det ofte skjer endringer i form av omorganiseringer eller opprettelse av nye ordninger. En av årsakene til skiftene og i hvilken grad de fungerer er at arbeidet er svært aktøravhengig.

Informasjon ut til ungdom

Enkelte fylkeskommuner har en ungdomsfane på forsiden på sitt nettsted. Hos andre er det vanskelig å finne informasjon, selv om man leter målrettet. Når lite informasjon når ut kan en kan spørre om ungdom i disse fylkene får noen oppfatning av dette forvaltningsnivåets ungdomspolitikk. Dette påvirker både mulighetene for deltakelse, innflytelse og god rekruttering.

Satsing på ungdom er viktig både ut ifra et medvirkningsperspektiv og fremtidsperspektiv. Det er behov for å informere ungdom om mulighetene knyttet til fremtidig bosetting, utdanning, arbeids- og karrieremuligheter i regionen. I konkurranse med storbyregionene vil det være viktig å kommunisere distriktsregionenes konkurransefortrinn og at muligheter blir synliggjort.

Utfordringer

Rapporten peker på utfordringer i det videre arbeidet med ungdom og lokal samfunnsutvikling, og stiller flere interessante spørsmål.

Det er viktig at det etableres gode systemer og praksisformer da aktøravhengighet gjør ungdomsmedvirkningen sårbar og bidrar til at det kan svinge fra år til år. Det bør i tillegg være et administrativt støtteapparat som ivaretar kunnskapslageret og kompetansen, og bevisste politikere som skal samhandle med de unge, da kontinuitet er en utfordring på grunn av gjennomstrømming av ungdom som deltar.

Det blir stilt spørsmål om det kan være formålstjenlig at fylkeskommunene legger seg på noenlunde samme modell, blant annet med tanke på ungdomsmedvirkningens status og legitimitet, samt muligheten for god kunnskaps- og erfaringsoverføring.

De unge er en ressurs i lokal samfunnsutvikling og det ligger et uutnyttet potensial i arbeidet med å inkludere ungdoms perspektiver. Rapporten viser at det er behov for kunnskap knyttet til dette arbeidet, og at det videre bør settes fokus på tematikken.