Rapporten samler og systematiserer kunnskap om et komplekst utfordringsbilde. Rapporten bekrefter at mange distriktskommuner har et strukturelt misforhold mellom tilgjengelig boligmasse og behovet for egnede, moderne leieboliger, særlig for eldre og tilflyttende arbeidskraft.

Utfordringer i leiemarkedet i distriktskommuner

SØA viser at utfordringene i leiemarkedet i distriktskommuner er strukturelle og sammensatte, og tett knyttet til demografisk utvikling, boligstruktur og økonomiske rammebetingelser. Rapporten understreker samtidig at distriktskommunene har svært ulike forutsetninger for å håndtere disse utfordringene, både når det gjelder økonomi, kapasitet og markedsgrunnlag.

Utfordringene i leiemarkedet skyldes ikke først og fremst samlet boligmangel, men et vedvarende misforhold mellom eksisterende boligmasse, etterspørsel og behovet for egnede leieboliger. Mange distriktskommuner har relativt god tilgang på boliger totalt sett, men boligmassen består i stor grad av eldre eneboliger i spredtbygde strøk, ofte med lav standard. Samtidig er det mangel på moderne, sentrumsnære og lettstelte leieboliger, særlig boliger som er egnet for eldre og tilflyttende arbeidskraft. Dette bidrar til at boliger står tomme eller tas i bruk som fritidsboliger, samtidig som etterspørselen etter egnede leieboliger ikke blir dekket.

Rapporten viser også at høye byggekostnader, kombinert med lave bolig- og leiepriser, gjør både nybygging og rehabilitering lite lønnsomt i mange distriktskommuner. Som følge av dette tilføres det få nye leieboliger over tid, og eksisterende boliger oppgraderes i begrenset grad for utleie. Rapporten tydeliggjør dermed hvorfor leiemarkedet i mange distriktskommuner ikke evner å korrigere ubalanser mellom tilbud og etterspørsel på egen hånd.

Videre viser rapporten hvordan små og lite profesjonelle leiemarkeder bidrar til økt sårbarhet i distriktskommunene, blant annet gjennom lav forutsigbarhet og begrenset investeringsvilje.

Tiltak for mer velfungerende leiemarkeder i distriktskommuner

SØA peker på behovet for statlig og kommunal risikoavlastning for å utløse boligprosjekter som ellers ikke blir realisert. Gjeninnføring av tilskudd til utleieboliger, eventuelt kombinert med tilvisningsavtaler, vil være et sentralt virkemiddel for å øke tilgangen på både kommunalt disponerte og ordinære utleieboliger.

Videre er det behov for å styrke tilbudssiden gjennom mer langsiktige og profesjonelle aktører.

Et tiltak er etablering av profesjonelle, ikke-kommersielle utleieselskaper som kan bygge og forvalte utleieboliger i markeder der private aktører ikke finner tilstrekkelig lønnsomhet. Med statlig tapsgaranti vil slike selskaper kunne operere med lavere krav til avkastning enn kommersielle aktører.

Det er behov økonomiske insentiver til rehabilitering av eksisterende boliger og til å ta tomme boliger i bruk, blant annet gjennom tilskudd, gunstige lån eller skatteinsentiver.

For eldre omtales blant annet kommunal bostøtte for sentrumsnære leieboliger og utvidet investeringstilskudd til omsorgsboliger.

For å styrke tilflytting, rekruttering og lokal attraktivitet foreslås ordninger som leie-til-eie, prøvebo- og rekrutteringsboliger, samt etablering av en distriktsarkitektordning som kan gi kommunene tilgang til fagkompetanse innen bolig-, steds- og samfunnsutvikling.

Flere av de foreslåtte tiltakene forutsetter betydelig kommunal kapasitet og økonomisk handlingsrom. Kommunenes økonomiske forutsetninger varierer imidlertid betydelig, og kun et begrenset antall distriktskommuner har tilstrekkelig økonomi til å ta i bruk flere av de kommunale virkemidlene som foreslås.

Samlet legger tiltakene vekt på fleksibilitet, lokal tilpasning og et tettere samspill mellom stat, kommune og private aktører.