Kommunen har arbeidet med bærekraft en rekke år.

– Da FNs bærekraftsmål skulle inn i all kommunal planlegging, kjentes det litt som om å måtte kle seg i en annen språkdrakt. Det ble forventet å bruke andre ord på noe vi arbeider med fra før, sier samfunnsplanlegger Hege Johansen.

Hun kjente også sterkt på ønsket om at kommunen måtte få bidra til å definere innholdet i distriktskommuners arbeid med FNs bærekraftsmål:

– I kommunikasjonen om bærekraft er det behov for å ta temaet litt ned. Det føles fremmed for meg, å få et brev der det står at dere skal implementere FN17 i alle planene deres. Vi tenker jo bærekraft, men ikke ut fra boksene til FN. Det er behov for å synliggjøre hva slags merverdi vi får av å ha med boksene til FN. Det er behov for å snakke om dette på et nivå som vi kan kjenne oss igjen i.

Kommuneplanleggeren snakker engasjert om  betydningen av «nedenfra og opp»-perspektiver i samfunnsutviklingen generelt.

Vi kaller det ikke bærekraft

Hege Johansen er blant dem som stiller spørsmål ved om FNs bærekraftsmål er universelle nok, og om de kan anvendes i enhver kontekst.

– Det kan fort bli slik at målene blir mer pynt i planer enn reelle grep. De er noe vi skal bruke, men vi forstår ikke helt hvordan. Er distriktskommuner spurt til råds når nasjonale forventninger og veiledere sendes ut? – spør Johansen.

Lebesby kommune ønsker å være mulighetsorientert, slik det står i kommuneplanens samfunnsdel. I kommunen arbeides det godt med planer. Kommunen er utviklingsrettet og opptatt av bærekraft, er deltager i GNIST-programmet og satser aktivt på tjenesteinnovasjon innen helsesektoren.

De lever tett på og forvalter naturen. Johansen sier de vil se på bærekraft som en mulighet, ikke en hemsko. Det er en rekke dilemmaer og utfordringer knyttet til bærekraftig samfunnsutvikling, men en nødvendig utfordrer.

– Hvis du stripper bærekraftsmålene ned, så handler det om ansvarlig lokal utvikling, påpeker Johansen.

Bærekraft er mye mer enn miljø. Nedgangen i folketall gir utfordringer knyttet til eksempelvis rekruttering, færre ildsjeler og unge til å delta på fritidstilbudene. Dette fører til at kommunen må prioritere tiltak som bremser og aller helst snur denne utviklingen.

Balansekunst mellom tjenester og langsiktig utvikling

Kommuneplanlegger peker på at det på en krevende balansekunst mellom å sikre gode tjenester til innbyggerne, slik som eksempelvis utdanningstilbud, grunnleggende infrastruktur med en ønsket og langsiktig bærekraftig utvikling.

Johansen kjenner på at virkelighet og behov i små samfunn langs kysten ikke forstås eller tillegges nok betydning.  – Vi vil og ha mål om å ta vare på miljø og folk. Det oppleves ikke alltid at stat eller fylkeskommune ser eller forstår dette, sier hun.

Kommuneplanens samfunnsdel – miljøperspektivet gjennomsyrer alt

Kommuneplanens samfunnsdel i Lebesby kommune ble vedtatt i 2018, etter stor grad av innbyggerinvolvering. I starten av arbeidet diskuterte de om miljøperspektivet skulle være et eget satsingsområde. Alle politiske partier ble da enige om at miljø skulle gjennomsyre alt. Det er likevel ikke opplagt for kommunen hva det dreier seg om. Både oppdrett og vindkraft er eksempel på noe som skaper lokal støy.

«Hvor er balansepunktet? Hva er å utvikle, hva er å gjøre noe i dag som hindrer våre etterkommere?», spør Hege Johansen på vegne av kommunen.

– Uansett hvilke dilemmaer vi står overfor, så er folk det mest prekære vi må jobbe for i dag. Vi trenger næringsutvikling, interessante arbeidsplasser og attraktive boplasser. Det føles kunstig og overflødig å skulle dra FNs mål inn i de daglige utfordringene vi jobber med, forteller Johansen.

«Se hvor flinke vi er»

Lebesby kommune vektlegger satsinger som fremmer bosetting og næringsetableringer. Det er de ikke alene om, da dette er virkeligheten i de fleste distriktssamfunn rundt i landet. Gjennom planprosessen har Lebesby kommune sett i andre kommuners planer for å søke inspirasjon, men i følge Hege Johansen kjennes det litt slik: «Se hvor flinke vi er», uten at oppramsing av relevante bærekraftsmål bidrar til reell merverdi i planen:  – Vi har ikke funnet noe godt relevant eksempel enda, sier Hege Johansen.

Hun reflekterer over hvilke indikatorer som må til for å faktisk vite hvor de står, og som fremmer forståelsen for hva vi legger i bærekraftig samfunnsutvikling.

Vi finner det samme budskapet også i rapporten «Eksempler på god samfunnsplanlegging» (Myhr, Handeland og Godal 2021, s.12). I intervjuene trekkes det frem at kommunen er helt avhengig av en bærekraftig utvikling for å overleve. Lebesby er landets fjerde største kommune regnet i land- og sjøareal, og mener de har et stort ansvar i å forvalte dette arealet på en fremtidsrettet og bærekraftig måte.

Kommunen vil bidra til bærekraftig bruk, både gjennom planlegging og drift, og er veldig opptatt av at de selv må definere hva bærekraftig utvikling er lokalt. Det er ikke overnasjonale målsettinger som skal definere hva kommunen skal gjøre, sier flere av de Distriktssenteret snakket med.

Nærhet til kompetanse og utdanningsmuligheter

Kompetanse, ung bosetting og et variert næringsliv er blant særlig viktige satsingsområder i Lebesby og regionen. Et eksempel er knyttet til LOSA-ordningen i videregående utdanning. LOSA er en lokal opplæring i samarbeid med næringslivet. Utdanning er et av bærekraftsmålene som trekkes frem i kommunens planstrategi.

En demografisk utvikling der kommunen får færre unge innbyggere og flere eldre, gjør at det er viktig å sørge for at unge får seg arbeid og etablerer seg i kommunen. Det var derfor dramatisk for Lebesby da LOSA-ordningen ble foreslått nedlagt vinteren 2022. Ordningen ble reddet etter stor mobilisering fra kommunene som er med. Dens betydning kom også til uttrykk i svarene i innbyggerundersøkelsen, slik sitatet under viser:

«Bærekraftig utvikling handler også om utdanning og kompetanse for barn og unge, for voksne i arbeidslivet og for tilflyttere fra andre land som trenger hjelp til kunne ta i bruk kunnskapen deres i arbeidslivet i Norge, eller bidrag til å kunne komme seg videre mot et nytt mål i karrieren sin. LOSA er et tilbud som må styrkes og utvikles videre ettersom det er det mest fantastiske og geniale som har skjedd videregående opplæring for ungdommer i kystkommunene. Utdanning er kanskje det viktigste som ungdommer kan få, ettersom det forebygger at ungdom kommer ut for rus og psykiatri, gir dem et godt liv og ikke minst er viktig for kommunene ettersom det gir nødvendig arbeidskraft og utvikling i kommunene» .

Sitatet over kom fram som fritekstsvar i innbyggerundersøkelsen vi gjennomførte i kommunene. Rapporten fra innbyggerundersøkelsene har med analyser av åpne spørsmål og svar, mens selve fritektsvaret ligger i datagrunnlaget.

Lebesby i verden – en oppsummering

Vi i Distriktssenteret ser det igjen og igjen, ønsket om og engasjementet for å bidra til at verden går i en mer bærekraftig retning. Kommunen leter etter hvordan bærekraftsarbeidet skal gripes an. Det nære og akutte må bli naturlig del av de langsiktige strategiene.

– Hvis vi i hver enkelt kommune tenker at det ikke nytter, kommer vi dårlig ut totalt. Vi må ha felles strategier som alle er med på å forme. Å føle seg overstyrt kan virke hemmende på bærekrafta i kommunen, men vi kan ikke sette oss på sidelinjen. Vi må ta reelt ansvar lokalt, vi har bare en klode, sier Sigurd Rafaelsen, Ordfører i Lebesby kommune.

Kommuner og innbyggere bryr seg om temaet, og ser at det er nødvendig å gjøre noe. Vi erfarer et ønske om å lære mer om hva bærekraft egentlig er, som ledd i å øke felles forståelse. Det er mange som sier det er vanskelig å forstå kompleksiteten, hva som påvirker hva og hva som er viktigst å gjøre først. Og så tar hverdagen en…

Bærekraft er et stort tema, det er lett føle seg rådvill og at en mangler kunnskap. I vår dialog med kommunene finner vi ønske om et kunnskaps- og læringsløft som kan hjelpe kommunene i bærekraftsarbeidet. Dette må utvikles i samråd med distriktskommunene selv, slik det blir sagt i Lebesby kommune.

Vi hører friske uttalelser om å få servert bærekraft som fyndord og grafiske bærekraftsmål til pynt i planer, uten at det har praktisk betydning. Dette fremmer ikke det kommunene reelt sett ønsker å få til: De ønsker å mestre balansekunsten mellom nåtidas og framtidas ønsker og behov. Denne kunsten betinger samarbeid og samhandling på tvers, og mot og evne til å gå inn i inkluderende og helhetlige prosesser og ut av vanemønster og sektortenkning.